onsdag 2. november 2011

Melkeprisen

I forrige blogg nevnte jeg at neste innlegg muligens kunne bli om regulering av melkeprisen, det blir det.

Ved inngangen av 1930-årene var det krise i norsk landbruk, gjeldsgraden på de fleste gårdsbruk var over 50% og antallet gårdsbruk var på vei ned. Man fant ut at noe måtte gjøres.

I 1930 var verden i krise. Norge hadde synkende industrproduksjon og stigende arbeidsledighet. På denne tiden var 30-40% av den norske befolkningen sysselsatt i primærnæringene, derfor var det viktig å hindre full krise i landbruket.

Løsningen man valgte var å opprette en melkesentral og legge en avgift på all omsatt melk. Det var frivillig å bli med i sentralen, men alle som solgte melk måtte betale avgift. Sentralen fastsatte melkeprisen og hvor mye som skulle brukes til produksjon og hvor mye som skulle forbrukes. Sentralen fikk styre med flertall fra bøndenes egne organisasjoner.

Melkeproduksjonen var høy og man bestemte seg da for å subsidiere melk og melkeprodukter som ble eksportert, slik forsvant melk fra det norske markedet.

Det viktigste man gjorde var imidlertid å bruke lovverket, man satte opp tollbarrierer på utenlandske jordbruksprodukter og man tvang alle margarinprodusenter til å bruke 12% smør i margarinen, slik snudde man fra pessimisme til optimisme for norske melkebønder.

Meningene om disse tiltakene er stort sett se samme, man ser fra bøndenes synspunkt og sier at dette var nødvendig og riktig for å hindre full krise. Arild Vatn skriver blant annet om melkesentralen:"forbilledlig løsning."
Berge Furre går lenger og skriver:" Dette var et resultat av klassekamp som førte til at bøndene hevet seg over kapitalismen:"

En forsker har imidlertid sett anderledes på det. I artikkelen." The consumer´s burden,"argumenterer Ola Honningdal Grytten at ordningen skaper vinnere og tapere og ser på reguleringen av melkemarkedet fra taperen, forbrukeren, sin side. Han mener at uten reguleringen ville endringer presset seg frem i norsk landbruk som hadde ført til høyere melkeproduksjon og lavere priser for forbrukeren.

Han hevder at denne ordningen i 1938 kostet forbrukeren 35,7 millioner 1938 kroner, som tilsvarer 750 millioner 1995 kroner. En betydelig sum.

Fremdeles subsidierer norske forbrukere eksport av norske melkeprodukter etter melkeomsetningsloven av 1930, det er muligens på tide å tenke nytt i norsk landbruk.

torsdag 13. oktober 2011

Hverdag

For tiden studerer jeg i Bergen og bor i Stavanger. Innimellom blir denne pendlingen litt hektisk, men slik som forelesningene er nå trenger jeg bare å reise opp en gang i uken. Jeg går på masterprogrammet i historie og har valgt å gå inn på temaet på tvers av grenser om globalisering og konkurranseregulering. Ikke overraskende for de som kjenner meg er planen å skrive min masteroppgave om hermetikkindustrien. Det jeg jobber løst med i hodet nå for tiden er å skrive om sammenslutningen av Norway Foods, men det er lenge til den oppgaven.

Nå har jeg to fag, Masterseminar og historisk teori og metode. Det siste faget er et rent teorifag hvor vi skal analysere forskningslitteratur, tema for forelesninger kan være: Historie i geografiske og politiske rom: komparasjon relasjon og påvirknad, Diskursanalyse, globalhistoriografiske perspektiv og den språklige vendinga og den postmoderne utfordringa. Meningen med dette faget er å gi oss verktøy til å analysere og bruke forskningslitteratur. Det hele ender med en 6 timers skoleeksamen 21.november.

Masterseminaret er en samling av studenter på flere nivå som skriver om tematikk som går under temaet globalisering. På seminaret utveksler studentene ideer, utkast og deler av oppgaver. Nivået jeg ligger på heter 301 og er et fag hvor jeg skal vise at jeg har lært noe i det andre faget, å analysere og bruke forskningslitteratur. Her skal vi skrive en oppgave på cirka 10 sider med analyse av totalt 1200 sider forskningslitteratur. Denne litteraturen velger vi selv og det er lurt om den har en viss relevans opp mot den senere masteroppgaven.

Det finnes merkelig nok ikke 1200 sider forskningslitteratur om hermetikkindustrien så da må jeg lese og analysere et beslektet emne. Siden jeg skal forkusere på karteller i hermetikken skal jeg nå sette meg inn i norske karteller. De fantes det mange av og noen påvirker oss i dag. For tiden har jeg lånt omtrent 10 bøker fra 4 forskjellige bibliotek med tematikk om norsk økonomisk historie og karteller. Jeg leser om mye rart og det er ikke umulig at det snart kommer et sammendrag om melkeprisen og regulering av denne på bloggen, selvfølgelig i et forskningsanalytisk perspektiv.

For tiden er ikke pensum og oppgaven min største bekymring, men å levere riktig bok på riktig bibliotek til rett tid.

lørdag 1. oktober 2011

Duncan Edwards

Hva kan man egentlig skrive om en person som dør bare få måneder etter sin 21 årsdag? I Duncan Edwards sitt tilfelle er det mye.

Duncan Edwards ble født 1.oktober 1936 i Dudley, like utenfor Wolverhampton. Dette var en tid Wolves var gode og alle i nabolaget ville spille for dem, men Duncan sa alltid, "Når jeg blir stor skal jeg spille for Manchester United." For å bli god nok måtte han trene og hver dag løp han to kilometer til og fra skolen med ballen i beina.

Når han ble tatt ut på Englands guttelandslag var hele fotballengland etter unge Duncan. Uniteds manager fikk høre om dette og sendte straks sin sjefsspeider til Dudley for å snakke med det store talentet. På turen ned brøt bilen hans sammen, han reiste tilbake til Manchester og assistentmanager Jimmy Murphy og forklarte situasjonen, de kastet seg inn i Murphys bil midt på natten og var fremme i Dudley tidlig neste morgen. De ble da møtt av en trøtt Duncan som sa:" men dere hadde ikke trengt å komme hele den lange veien, jeg har jo allerede bestemt meg for å spille for Manchester United."

På denne tiden kunne man skrive kontrakt med en klubb når man fylte 16 år, og to timer inn i Duncan Edwards 16 årsdag signerte han for favorittklubben Manchester United. Lørdag 4. april 1953 debuterte han på førstelaget mot Cardiff.

Det fortelles at Duncan sto igjen etter hver trening og terpet detaljer, på en sesong spilte han over 90 kamper for klubben på juniorlag, reservelag og A-laget. Fysikken hans var enorm og han var ikke preget av det tøffe programmet, han ville bare spille fotball, hele tiden. Hans første kamp for England kom da han var 18 år og 183 dager, tidenes yngste spiller, han spilte i Europacupen og fikk tilnavnet Bom-bom i Tyskland etter en fantomscoring fra 25 meter.

Av de som kjente ham omtales han som den komplette spiller, han var bygget som en granittblokk og hadde fart og teknikk. Han vant serien i 1956 og 57 og var på god vei til sitt 3. strake mesterskap og han vant Fa youth cup i 1953, 54 og 55.

Den 6. februar 1958 var Duncan ombord i ulykkesflyet i Munchen, han fikk omfattende skader og døde 21.februar, etter to ukers kamp. Når assistent Jimmy Murphy kom til sykehuset etter ulykken smilte Edwards og sa:" Når starter kampen mot Wolverhampton på lørdag Jimmy? Jeg må bli klar til den."

Når jeg leser om Duncan Edwards virker det alltid som om han er for perfekt og for god, men de som har sett ham spille sier at de ikke kan forklare hvor god han var, men noen har prøvd:

Jimmy Murphy: "Hadde han fått leve er jeg sikker på at England kunne vunnet VM i Sverige i 1958. Duncan var nemlig god nok til å kunne overskygge selv den fantastiske Pele."

Tidligere lagkammerat Bobby Charlton: "Han er den beste fotballspilleren jeg har sett; han fikk meg til å føle meg underlegen."

Sitatene er hentet fra supporterklubben sin side om Duncan Edwards, les gjerne mer der:



I dag kunne the Man boy ha feiret sin 75 årsdag, han fikk bare feire 21 av dem selv.

mandag 12. september 2011

når jeg blir stor vil jeg bli?

Når man studerer historie får man ofte spørsmålet:" men hva skal du bli når du blir stor?" Siden jeg ikke har noe godt svar på det spørsmålet og ikke liker å planlegge, er det lurt å finne et standardsvar som kan hjelpe meg ut av en slik situasjon.

Lenge var standardsvaret mitt at jeg ville bli trygdemisbruker, men etterhvert har jeg innsett at jeg ikke har samvittighet til å utnytte velferdssystemet, jeg måtte derfor finne et nytt svar.

Det nye svaret ble 2.amanuensis. Jeg vet strengt tatt ikke hva en 1.amanuensis er, men føler at 2.amanuensis svarer til mitt generelle ambisjonsnivå. I tillegg trekker stort sett folk på smilebåndet av svaret og det er alltid bra.

Mitt nye svar er at jeg vil bli som Carlie Hodge. Mange vet nok ikke hvem Charlie Hodge var, men de fleste har nok sett ham uten å legge merke til ham.

Charlie var musiker, sanger og gitarist. I 1958 ble han innkalt til forsvaret og tjenestegjorde 2 år i Vest-Tyskland, her endret livet seg for Charlie, han tjenestegjorde med selveste Elvis. De fant fort tonen gjennom felles interesse for musikk og humor og tilbake i USA ble Charlie med i den beryktede Memphis mafia. Gruppen var Elvis nære venner og var beryktet for sin humor og sine sprell.

Charlie ble en av Elvis mest betrodde venner, og flyttet inn på Graceland og hadde eget rom i alle husene til Elvis. Han var en av få i kretsen rundt Elvis som allitd tenkte på Elvis beste og ikke på egen fortjeneste.

Når Elvis gjorde comeback på scenen i 1968 var det etter lange øvinger med Charlie. Han fungerte som sangpedagog og utvidet registeret til Elvis, han anbefalte musikere og fikk blant annet James Burton og The Imperials inn i det faste bandet.

På scenen kan man alltid se Charlie bak Elvis høyre skulder med kassegitar bak et notestativ. Han ble kjent som mannen som ga Elvis vann og skjerf som han delte ut til publikum.

Charlie var alltid på scenen, rett bak tidenes største artist, midt i kaoset, men alikevel langt borte.

Så når jeg blir stor vil jeg bli som Charlie Hodge.

søndag 14. august 2011

Selvskryt





Det er sjelden noen skryter av en 623. plass av 677, derfor må jeg gjøre det selv.

På lørdag hadde jeg gleden av å sykle Aarbakkerittet Lysebotn-Bryne, dette har jeg sett frem til lenge. Det var mitt andre sykkelritt. Oppladningen var ikke perfekt og det ble lite søvn natt til lørdag. Frokost ble eggerøre og bacon og litt senere en porsjon havregrøt. For å være på den sikre siden fylte jeg opp 4 drikkeflasker og drikkesekken med energidrikk i før avgang.

På fiskepiren var det mye folk og i alt 5 båter gikk inn til Lysebotn med sykler og passasjerer, jeg havnet i luksusbåten "Helgøy Princess" med Helgøy selv til rors, han guidet selvfølgelig på vei inn. Turen inn var behagelig og det var spennende å se rasområdene i Lysefjorden.

På kaien i Lysebotn var det lett å se hvorfor vi har mange sykkelbutikker i distriktet, den ene sykkelen finere enn den andre rullet rundt i startområdet. Selv syklet jeg på en Vipera x-555 cyklocross og var fornøyd med valget.

Det var folksomt når rittet startet, og det virket som starten gikk greit for de fleste, men jeg syntes utrolig synd på han som kom gående mot oss med kjettingen i hånden ved første ferist ut fra Lysebotn. Oppover hårnålsvingene hadde jeg bestemt meg for å ta det rolig og plasserte meg bak i feltet, bakken var tung og ved ørneredet fortalte en meg hvor lyst han hadde på en jäger, det fristet meg også. Etter 1:43:58 hadde jeg syklet 1,5 kilometer og var på toppen. Omtrent slik så jeg ut da:



Etter dette var det bare å fylle på med energi og gjøre seg klar til en flat etappe mot Sinnes. Her syklet jeg bra og holdt god fart hele veien. På vei mot Sinnes fikk jeg en hyggelig overraskelse når jeg så to motorsykler langs veien med min egen fanklubb bestående av mor og far og nabo Terje Thu. Frem mot Sinnes syklet jeg forbi flere og var strålende fornøyd med den delen av løpet. På Sinnes var første matstasjon og her stoppet jeg i 10 minutt, spiste banan og bolle og slo av en prat med de som bemannet stasjonen. Jeg fikk også levert fra meg en tom drikkeflaske og en tom 2 litersblære fra drikkesekken.

Fra Sinnes til Dirdal går det omtrent av seg selv, jeg syklet bra og holdt høy fart. I Dirdal var det ny matstasjon, men her stoppet jeg ikke lenge. Etter Dirdal er neste bakke ved Oltedal, den var tung og det var det tyngste øyeblikket for meg under løpet. Etter dette gikk det bedre og når jeg nærmet meg Ålgård var farten nok en gang høy. Litt etter jeg passerte Figgjo gikk GPSen tom for strøm etter 125 km, jeg holdt lenger enn den.

I en motbakke noen kilometer etter Figgjo traff jeg endelig en annen syklist og vi holdt følge resten av rittet. Her er innhentingen:



De siste 2 milene inn mot mål ble trivelige, til tross for at vi var enige om at det ble lengre og lengre mellom skiltene som viste avstanden til mål.

Etter målgang på Vestly skole ble vi servert pølse og fikk utdelt tskjorte for årets ritt, det er den eneste tskjorten jeg har gjort meg fortjent til å gå med.

Alt i alt var det en fantastisk dag og jeg har bestemt meg for å melde meg på til neste år også.

Her er tallene for GPSen den tiden den virket:


lørdag 6. august 2011

Paul Scoles

Jeg vil gjerne henge meg på i hyllesten av en av tidenes beste midtbanespillere, lille Paul Scholes.

Paul ble visstnok oppdaget av Brian Kidd sent på 80 tallet og ver et resultat av ungdomsarbeidet fergie startet med når han kom til klubben. Han viste interesse for spillerene over lang tid og fikk dem til å føle seg hjemme og ønsket på Old Trafford. Paul Scholes var egentlig Oldhamspiller, men signerte sin første kontrakt med United på grunn av det langsiktige arbeidet klubben hadde lagt ned.
På Old Trafford var folk skeptiske når de fikk se denne lille rødtoppen, men han overbeviste raskt på banen og ble en viktig del av Class of 92, ungdomslaget der bare en ikke ble proffesjonell spiller.

I likhet med resten av class of 92 trekker Paul frem Eric Cantona sin betydning for laget. Det var han som viste dem alle hvor hardt man måtte jobbe for å bli Unitedspiller.

Han startet karrieren på A-laget som spiss, men endte opp som midtbanespiller. Her kom overblikket, touchen og pasningskvalitetene til sin rett. Svakheten må vel derimot ha vært taklingene, når Scholes mistet ballen har jeg mange ganger hatt hjertet i halsen og bare lurt på om han får rødt eller gult kort for taklingen han kastet seg inn i.

Paul var den rolige av class of 92, når Giggs og Beckham datet Spice Girls var Paul å finne på tribunen på Boundary Park sammen med sønnen for å se Oldham spille.

Han har aldri likt seg i rampelyset og hater å ha fokuset på seg selv. Det er ganske typisk Scholes at han takket nei til å bli med England til VM i 2010 fordi det ikke var Capello selv som ringte, hadde han ringt personlig hadde Paul blitt med England til VM selvom han hadde trukket seg fra landslaget.

Når han takket for seg etter sin testimonialkamp sa han typisk nok at han var glad det var gjort og hevdet etter kampen at grunnen til at det kom 75000 var at folk ville se Cantona tilbake på Old Trafford, men det var feil Alle var der for å hylle en av tidenes beste og mest trofaste spillere. I Dagbladet sin artikkel etter testemonialen er det et bilde av Paul Scholes og Pele. Det er mot spillere som Pele, George Best, Bobby Charlton og Ryan Giggs man må måle den lille rødtoppen fra Salford, Premier League blir garantert fattigere uten Paul Scholes

mandag 25. juli 2011

Tragedien

De siste dagene har vært helt uvirkelige. Den ondskapen som har blitt vist ved regjeringskvartalet og på Utøya har gått langt over alle sin fatteevne.

Tanken på det som skjedde på en ungdomsleir for engasjert og positiv ungdom er totalt avskyelig.
Jeg har selv vært politisk aktiv og gledet meg enormt til politiske helgesamlinger, til skolering, heftig diskusjon og sosialt samvær, tanken på at noe slik skulle ende i en regelrett massakre er helt uvirkelig.

Jeg har selv sittet i opphetede debatter og hugget løs på og blitt hugget på av meningsmotstandere, men jeg har alltid følt meg trygg. Jeg har alltid visst at motstanderene har respektert både mine meninger og ikke minst demokratiet sine spilleregler. Å se noen gå så brutalt til verks på meningsmotstandere er helt absurd.

De siste dagene har jeg hatt lyst til å omfavne og trøste alle som ble har blitt rammet av denne tragedien på grunn av sine meninger og sitt positive engasjement.

Midt oppe i dette tragiske er det noen lys. I kveld har nesten hele Norge deltatt i fakkeltog og blomstertog for å ta gatene tilbake og fylle norske gater med kjærlighet og for å vise støtte til alle som er rammet av tragedien.

Det ser ut som vårt svar på tragedien er mer åpenhet, mer demokrati og kjærlighet og støtte til de som er rammet, jeg har aldri
vært mer stolt av å være norsk.

Når gjerningsmannen sier at han ville ramme det norske demokratiet er det eneste riktige svaret mer demokrati, så sørg for å stem i høst og sørg for at vi får rekordoppslutning ved høstens kommunevalg.

onsdag 13. juli 2011

Ett hus del 3

Når Ingeborg ble sluppet fri fra tukthuset i Kristiansand reiste hun hjem til Stavanger. Her banket hun på i skredderhuset i Smedgaten 4 og ble godt mottatt av Bendix. Bendix var blitt enkemann og hadde ikke noe imot å ha Ingeborg boende hos seg. Ingeborg og Bendix hadde lyst til å gifte seg, men de kunne ikke. Når Bendix´kone døde fraskrev arvingene hennes seg arv fra henne og Bendix, men det var på den betingelsen at Bendix ikke giftet seg igjen. Ingeborg er derfor oppført som husholderske i offentlige papirer, men det sies at de levde som ektepar. byen var ikke blitt mer tolerant siden sist de bodde sammen, men det virker som om de fikk gå fri fra folkesnakk og fordømmelser, folk i byen visste hva de hadde gått gjennom.

Bendix ble etterhvert plaget av gikt og døde den 13. juli 1887. Siden de ikke var gift hadde ikke Ingeborg krav på huset eller noe annet etter Bendix. Men i 1885 hadde Bendix skrevet testamente hvor han overlater hele sin formue til Ingeborg siden hun har jobbet trofast for henne uten lønn i mange år. Slik kom han også unna krav fra slektningene til sin tidligere kone. Ingeborg kjøpte huset i Smedgaten 4 og ble boende der resten av sitt liv, hun døde selv i 1891, som en velstående dame.

Slik slutter historien om elskerene og morderene i Smedgaten 4. I vår fikk jeg vite av nåværende eier av huset at når han kjøpte huset for 30 år siden fant han en hodeskalle i et skap. Han leverte den til politiet, men har ikke fått vite noe om den i ettertid, men kanskje er mordet på Ommund ikke det eneste på denne adressen.

For hele historien om Bendix og Ingeborg anbefaler jeg Jan Fredrik Berg sin utmerkede artikkel: "Skredderhuset på St. Pedersgjerdet" i Ætt og heim fra 2009.

tirsdag 12. juli 2011

Ett hus Del 2

Rettsaken endte med at både ingeborg og Bendix ble dømt til døden for drapet på Ommund. De ble senere benådet av kongen og straffen omgjort til livsvarig straffearbeid.

For Bendix sin del var straffen grei, han gikk ned til kaien og ble transportert til Bergen hvor han begynte straffen på slaveriet. Som skredder var han en nyttig fange. Presten kommenterte også at han var dyster og angret tydelig på ugjerningen og skrev flere anbefalingsbrev om at Bendix burde bli løslatt på grunn av god oppførsel. Senere fikk han flere privilegier, som blant annet å pusse messing, da fikk han gå uten lenker rundt til fine hjem i Bergen å pusse messing. Her traff han også en tjenestejente han likte godt. Etter 15 år ble han i 1861 satt fri og giftet seg med tjenestejenten Marthine Marie og flyttet hjem til Smedgaten 4.

For Ingeborg var ting litt verre. Hun måtte først føde en sønn, før hun kunne starte på straffen. I papirene ble Ommund oppført som far, men dette er lite sannsynlig. Når hun begynte straffen var det broren til Bendix som overtok ansvaret for gutten, noe som muligens kan si noe om farskpet. Den 23. mars 1846 startet Ingebog marsjen til tuktuset i Kristiansand for sin straff. Hun fikk beskjed om at hun skulle møte en annen fange på Sola og at de skulle gå sammen. Slik gikk de fra lensmann til lensmann før de kom til tukthuset i Kristiansand 2. april.

Presten i Kristiansand likte ikke Ingeborg og skrev i sin første rapport at hun var ikke viste anger og at hun var både munter og glad, slik sømmet seg ikke for en morder. En stund senere skrev han derimot at hun nå viste sann anger og var blitt dyster og en flittig kirkegjenger. Snart skrev også han anbefalelsesbrev om at hun måtte løslates. Man mente nok at hun som den som utførte udåden ikke kunne slippes ut før Bendix var ute og hun ble på tukthuset men det ble ofte skrevet nye anbefalingsbrev. Etter nesten 20 år i tukthuset kom den ene dårlige nyheten etter den andre for Ingeborg, først fikk hun høre om Bendix ekteskap, så i 1863 fikk hun vite at hennes eldste sønn var drept av blind vold i Genova, i 1866 døde så det sansynlige elskovsbarnet med Bendix etter å ha falt ned fra en mast i Napoli. Da svartnet det for Ingeborg og hun ble plassert i isolat. Bare tre uker etter disiplinærstraffen skrev man på ny søknad om løslatelse for Ingeborg, noe som tyder på at hun hadde mye sympati hos de ansatte på tukthuset. Men først i 1871 ble hun løslatt.

Fortsettelse følger...

mandag 11. juli 2011

Ett hus

En gang i blant kommer jeg borti noen flotte historier når jeg forbereder byvandringer. I vinter laget jeg turen Stavangers mørke sider sammen med Line i Guidekompaniet, da kom vi over en spennende historie om huset som har adressen Smedgaten 4.

Huset ble bygget av skreddermester Bendix. Huset lå like utenfor den tids bygrense og var stort for en ung skredder, han leide derfor ut to leiligheter i huset. En dag dukket en ung sjømannskone opp på døren med en liten gutt på armen for å flytte inn på kvisten. Hun het Ingeborg. Ingeborg var ikke heldig med mannen sin Ommund. Han var sjømann, men likte ikke at halve hyren ble satt til side til konen og sønnen, han ville ha alt selv. Han løste dette med å mønstre av den norske skuten og gikk ombord i en utenlandsk, slik fikk han hele hyren til å feste for mens konen og sønnen hjemme i Stavanger måtte klare seg selv.

Etterhvert utviklet det seg følelser mellom Ingeborg og Bendix, men de kunne ikke gjøre noe med det. Hadde de latt følelsene få utløp i den tiden ville de ha blitt utstøtt fra byen. De håpet at det skulle komme brev om at Ommund var borte på sjøen slik at de kunne gifte seg. Etterhvert kom det et brev, men det sa at Ommund var i Amstterdam og på vei hjem. Han kom hjem og det ble ikke et lykkelig gjensyn. Han festet hele tiden og brydde seg ikke om kone og sønn.

Bendix og Ingeborg ble fortvilet og begynte å planlegge drap på Ommund. Bendix stilte to betlingelser til Ingeborg om drapet, han ville ikke vite når det skulle skje og han ville ikke at det skulle skje i huset hans.

Ingeborg bestemte seg for å drepe Ommund med rottegift. Hun snakket om at det var problemer med rotter i huset og fikk dermed kjøpt rottegift. Den gang måtte man ha underskrift av lensmann og prest for å få rottegift, både lensmann og prest var naboer av Ingeborg og Bendix, så det var ikke noe problem å skaffe.
En lørdag Ommund lå syk etter festingen dagen før tømte Ingeborg rottegift i ølen til Ommund, men resultatet ble ikke som ventet, Ommund kviknet til og ble klar for en ny dag med festing. Ingeborg ga ham en ny dose og da ble han liggende dårlig i sengen og døde samme kveld.

Ingen fattet mistanke og alt så ut til å gå etter planen. Men en uke etter Ommund døde gikk Bendix til naboen lensmannen og ba om at han hentet presten, han hadde noe å tilstå. Han tilstod drapet og han og Ingeborg ble plassert i kjelleren til lensmannen sammen med to tyver. Mens de ventet på rettsaken var det tydelig at magen til Ingeborg vokste fort.

Fortsettelse følger...

tirsdag 24. mai 2011

19

Etter Chelseakampen for etpar uker siden tenkte jeg gjennom min tid som Unitedsupporter. Gjennom hodet fløy tanker som keeperbyttet mellom to FA cupfinaler, cupvinnercupfinalen i 92, tapet på målstreken i 92 på grunn av han helsikens frankmannen, som jeg kalte ham da, den enorme gleden når det første mesterskapet var sikret, Keegan sitt sammenbrudd foran kamera og nytt mesterskap, treble, Solskjær sitt comeback, tapet på målstreken mot Chelsea i fjor og mye annet.

Disse årene har brakt mange gleder og noen nedturer, men på en slik dag står oppturene i sentrum. Det å sikre gull nummer 19 er stort, men når jeg tenkte tilbake slår det meg at tenken om nummer 19 er ny. Den tanken eksisterte ikke når Steve Bruce scoret to mål på Old Trafford i 93 og Ferguson og Brian Kidd hoppet jublende ut på banen. Tanken på nummer 19 har for meg alltid vært fjern og uoppnåelig, men nå er dagen her, Manchester United er den mestvinnende klubben i engelsk fotball.

Heldigvis finnes det noen med større visjoner enn meg. På TV2 sin sending fra United-Blackpool var Gordon Strachan gjest. Han snakket om hvordan Alex Ferguson har sett mot denne dagen siden han ble ansatt. Han nevnte også Ferguson sin enorme vinnervilje og hvordan spillerene hatet det når han ville spille kort på lagbussen, sjefen ville vinne i alt, hvis ikke ble han sur. Strachan nevnte at han hadde opplevd at om Ferguson tapte i kort kunne seierherren havne på transferlisten neste uke. Denne viljen har løftet United fra en middelmådig klubb til den beste i landet på 25 år. Denne mentaliteten gjennomsyrer i dag hele klubben.

De gangene sentrale spillere ønsker seg bort har Sir Alex en egen evne til å overtale dem til å bli. Det skjedde med Wayne Ronney i høst og med Patrice Evra i fjor. Evra fortalte at Sir Alex dukket opp hjemme hos ham og overtalte ham til å bli. I tillegg er han flink å følge opp spillere han har lyst på. Giggs forteller at han kom hjem til ham på 16 årsdagen for å få ham til å signere. Becham forteller hvordan Ferguson fulgte med ham og viste interesse i flere år før han endelig skrev under.

Når Sir Alex mistet litt av gløden og bestemte seg for å legge opp hadde han heldigvis en kone med like gode overtalelsesevner som han selv. Hun overtalte ham til å fortsette, ifølge Sir Alex selv fordi hun ikke hadde likt å ha han gående hjemme hver dag. Så en takk for hjelpen til Cathy Ferguson også.