De siste dagene har vært helt uvirkelige. Den ondskapen som har blitt vist ved regjeringskvartalet og på Utøya har gått langt over alle sin fatteevne.
Tanken på det som skjedde på en ungdomsleir for engasjert og positiv ungdom er totalt avskyelig.
Jeg har selv vært politisk aktiv og gledet meg enormt til politiske helgesamlinger, til skolering, heftig diskusjon og sosialt samvær, tanken på at noe slik skulle ende i en regelrett massakre er helt uvirkelig.
Jeg har selv sittet i opphetede debatter og hugget løs på og blitt hugget på av meningsmotstandere, men jeg har alltid følt meg trygg. Jeg har alltid visst at motstanderene har respektert både mine meninger og ikke minst demokratiet sine spilleregler. Å se noen gå så brutalt til verks på meningsmotstandere er helt absurd.
De siste dagene har jeg hatt lyst til å omfavne og trøste alle som ble har blitt rammet av denne tragedien på grunn av sine meninger og sitt positive engasjement.
Midt oppe i dette tragiske er det noen lys. I kveld har nesten hele Norge deltatt i fakkeltog og blomstertog for å ta gatene tilbake og fylle norske gater med kjærlighet og for å vise støtte til alle som er rammet av tragedien.
Det ser ut som vårt svar på tragedien er mer åpenhet, mer demokrati og kjærlighet og støtte til de som er rammet, jeg har aldri
vært mer stolt av å være norsk.
Når gjerningsmannen sier at han ville ramme det norske demokratiet er det eneste riktige svaret mer demokrati, så sørg for å stem i høst og sørg for at vi får rekordoppslutning ved høstens kommunevalg.
mandag 25. juli 2011
onsdag 13. juli 2011
Ett hus del 3
Når Ingeborg ble sluppet fri fra tukthuset i Kristiansand reiste hun hjem til Stavanger. Her banket hun på i skredderhuset i Smedgaten 4 og ble godt mottatt av Bendix. Bendix var blitt enkemann og hadde ikke noe imot å ha Ingeborg boende hos seg. Ingeborg og Bendix hadde lyst til å gifte seg, men de kunne ikke. Når Bendix´kone døde fraskrev arvingene hennes seg arv fra henne og Bendix, men det var på den betingelsen at Bendix ikke giftet seg igjen. Ingeborg er derfor oppført som husholderske i offentlige papirer, men det sies at de levde som ektepar. byen var ikke blitt mer tolerant siden sist de bodde sammen, men det virker som om de fikk gå fri fra folkesnakk og fordømmelser, folk i byen visste hva de hadde gått gjennom.
Bendix ble etterhvert plaget av gikt og døde den 13. juli 1887. Siden de ikke var gift hadde ikke Ingeborg krav på huset eller noe annet etter Bendix. Men i 1885 hadde Bendix skrevet testamente hvor han overlater hele sin formue til Ingeborg siden hun har jobbet trofast for henne uten lønn i mange år. Slik kom han også unna krav fra slektningene til sin tidligere kone. Ingeborg kjøpte huset i Smedgaten 4 og ble boende der resten av sitt liv, hun døde selv i 1891, som en velstående dame.
Slik slutter historien om elskerene og morderene i Smedgaten 4. I vår fikk jeg vite av nåværende eier av huset at når han kjøpte huset for 30 år siden fant han en hodeskalle i et skap. Han leverte den til politiet, men har ikke fått vite noe om den i ettertid, men kanskje er mordet på Ommund ikke det eneste på denne adressen.
For hele historien om Bendix og Ingeborg anbefaler jeg Jan Fredrik Berg sin utmerkede artikkel: "Skredderhuset på St. Pedersgjerdet" i Ætt og heim fra 2009.
Bendix ble etterhvert plaget av gikt og døde den 13. juli 1887. Siden de ikke var gift hadde ikke Ingeborg krav på huset eller noe annet etter Bendix. Men i 1885 hadde Bendix skrevet testamente hvor han overlater hele sin formue til Ingeborg siden hun har jobbet trofast for henne uten lønn i mange år. Slik kom han også unna krav fra slektningene til sin tidligere kone. Ingeborg kjøpte huset i Smedgaten 4 og ble boende der resten av sitt liv, hun døde selv i 1891, som en velstående dame.
Slik slutter historien om elskerene og morderene i Smedgaten 4. I vår fikk jeg vite av nåværende eier av huset at når han kjøpte huset for 30 år siden fant han en hodeskalle i et skap. Han leverte den til politiet, men har ikke fått vite noe om den i ettertid, men kanskje er mordet på Ommund ikke det eneste på denne adressen.
For hele historien om Bendix og Ingeborg anbefaler jeg Jan Fredrik Berg sin utmerkede artikkel: "Skredderhuset på St. Pedersgjerdet" i Ætt og heim fra 2009.
tirsdag 12. juli 2011
Ett hus Del 2
Rettsaken endte med at både ingeborg og Bendix ble dømt til døden for drapet på Ommund. De ble senere benådet av kongen og straffen omgjort til livsvarig straffearbeid.
For Bendix sin del var straffen grei, han gikk ned til kaien og ble transportert til Bergen hvor han begynte straffen på slaveriet. Som skredder var han en nyttig fange. Presten kommenterte også at han var dyster og angret tydelig på ugjerningen og skrev flere anbefalingsbrev om at Bendix burde bli løslatt på grunn av god oppførsel. Senere fikk han flere privilegier, som blant annet å pusse messing, da fikk han gå uten lenker rundt til fine hjem i Bergen å pusse messing. Her traff han også en tjenestejente han likte godt. Etter 15 år ble han i 1861 satt fri og giftet seg med tjenestejenten Marthine Marie og flyttet hjem til Smedgaten 4.
For Ingeborg var ting litt verre. Hun måtte først føde en sønn, før hun kunne starte på straffen. I papirene ble Ommund oppført som far, men dette er lite sannsynlig. Når hun begynte straffen var det broren til Bendix som overtok ansvaret for gutten, noe som muligens kan si noe om farskpet. Den 23. mars 1846 startet Ingebog marsjen til tuktuset i Kristiansand for sin straff. Hun fikk beskjed om at hun skulle møte en annen fange på Sola og at de skulle gå sammen. Slik gikk de fra lensmann til lensmann før de kom til tukthuset i Kristiansand 2. april.
Presten i Kristiansand likte ikke Ingeborg og skrev i sin første rapport at hun var ikke viste anger og at hun var både munter og glad, slik sømmet seg ikke for en morder. En stund senere skrev han derimot at hun nå viste sann anger og var blitt dyster og en flittig kirkegjenger. Snart skrev også han anbefalelsesbrev om at hun måtte løslates. Man mente nok at hun som den som utførte udåden ikke kunne slippes ut før Bendix var ute og hun ble på tukthuset men det ble ofte skrevet nye anbefalingsbrev. Etter nesten 20 år i tukthuset kom den ene dårlige nyheten etter den andre for Ingeborg, først fikk hun høre om Bendix ekteskap, så i 1863 fikk hun vite at hennes eldste sønn var drept av blind vold i Genova, i 1866 døde så det sansynlige elskovsbarnet med Bendix etter å ha falt ned fra en mast i Napoli. Da svartnet det for Ingeborg og hun ble plassert i isolat. Bare tre uker etter disiplinærstraffen skrev man på ny søknad om løslatelse for Ingeborg, noe som tyder på at hun hadde mye sympati hos de ansatte på tukthuset. Men først i 1871 ble hun løslatt.
Fortsettelse følger...
For Bendix sin del var straffen grei, han gikk ned til kaien og ble transportert til Bergen hvor han begynte straffen på slaveriet. Som skredder var han en nyttig fange. Presten kommenterte også at han var dyster og angret tydelig på ugjerningen og skrev flere anbefalingsbrev om at Bendix burde bli løslatt på grunn av god oppførsel. Senere fikk han flere privilegier, som blant annet å pusse messing, da fikk han gå uten lenker rundt til fine hjem i Bergen å pusse messing. Her traff han også en tjenestejente han likte godt. Etter 15 år ble han i 1861 satt fri og giftet seg med tjenestejenten Marthine Marie og flyttet hjem til Smedgaten 4.
For Ingeborg var ting litt verre. Hun måtte først føde en sønn, før hun kunne starte på straffen. I papirene ble Ommund oppført som far, men dette er lite sannsynlig. Når hun begynte straffen var det broren til Bendix som overtok ansvaret for gutten, noe som muligens kan si noe om farskpet. Den 23. mars 1846 startet Ingebog marsjen til tuktuset i Kristiansand for sin straff. Hun fikk beskjed om at hun skulle møte en annen fange på Sola og at de skulle gå sammen. Slik gikk de fra lensmann til lensmann før de kom til tukthuset i Kristiansand 2. april.
Presten i Kristiansand likte ikke Ingeborg og skrev i sin første rapport at hun var ikke viste anger og at hun var både munter og glad, slik sømmet seg ikke for en morder. En stund senere skrev han derimot at hun nå viste sann anger og var blitt dyster og en flittig kirkegjenger. Snart skrev også han anbefalelsesbrev om at hun måtte løslates. Man mente nok at hun som den som utførte udåden ikke kunne slippes ut før Bendix var ute og hun ble på tukthuset men det ble ofte skrevet nye anbefalingsbrev. Etter nesten 20 år i tukthuset kom den ene dårlige nyheten etter den andre for Ingeborg, først fikk hun høre om Bendix ekteskap, så i 1863 fikk hun vite at hennes eldste sønn var drept av blind vold i Genova, i 1866 døde så det sansynlige elskovsbarnet med Bendix etter å ha falt ned fra en mast i Napoli. Da svartnet det for Ingeborg og hun ble plassert i isolat. Bare tre uker etter disiplinærstraffen skrev man på ny søknad om løslatelse for Ingeborg, noe som tyder på at hun hadde mye sympati hos de ansatte på tukthuset. Men først i 1871 ble hun løslatt.
Fortsettelse følger...
mandag 11. juli 2011
Ett hus
En gang i blant kommer jeg borti noen flotte historier når jeg forbereder byvandringer. I vinter laget jeg turen Stavangers mørke sider sammen med Line i Guidekompaniet, da kom vi over en spennende historie om huset som har adressen Smedgaten 4.
Huset ble bygget av skreddermester Bendix. Huset lå like utenfor den tids bygrense og var stort for en ung skredder, han leide derfor ut to leiligheter i huset. En dag dukket en ung sjømannskone opp på døren med en liten gutt på armen for å flytte inn på kvisten. Hun het Ingeborg. Ingeborg var ikke heldig med mannen sin Ommund. Han var sjømann, men likte ikke at halve hyren ble satt til side til konen og sønnen, han ville ha alt selv. Han løste dette med å mønstre av den norske skuten og gikk ombord i en utenlandsk, slik fikk han hele hyren til å feste for mens konen og sønnen hjemme i Stavanger måtte klare seg selv.
Etterhvert utviklet det seg følelser mellom Ingeborg og Bendix, men de kunne ikke gjøre noe med det. Hadde de latt følelsene få utløp i den tiden ville de ha blitt utstøtt fra byen. De håpet at det skulle komme brev om at Ommund var borte på sjøen slik at de kunne gifte seg. Etterhvert kom det et brev, men det sa at Ommund var i Amstterdam og på vei hjem. Han kom hjem og det ble ikke et lykkelig gjensyn. Han festet hele tiden og brydde seg ikke om kone og sønn.
Bendix og Ingeborg ble fortvilet og begynte å planlegge drap på Ommund. Bendix stilte to betlingelser til Ingeborg om drapet, han ville ikke vite når det skulle skje og han ville ikke at det skulle skje i huset hans.
Ingeborg bestemte seg for å drepe Ommund med rottegift. Hun snakket om at det var problemer med rotter i huset og fikk dermed kjøpt rottegift. Den gang måtte man ha underskrift av lensmann og prest for å få rottegift, både lensmann og prest var naboer av Ingeborg og Bendix, så det var ikke noe problem å skaffe.
En lørdag Ommund lå syk etter festingen dagen før tømte Ingeborg rottegift i ølen til Ommund, men resultatet ble ikke som ventet, Ommund kviknet til og ble klar for en ny dag med festing. Ingeborg ga ham en ny dose og da ble han liggende dårlig i sengen og døde samme kveld.
Ingen fattet mistanke og alt så ut til å gå etter planen. Men en uke etter Ommund døde gikk Bendix til naboen lensmannen og ba om at han hentet presten, han hadde noe å tilstå. Han tilstod drapet og han og Ingeborg ble plassert i kjelleren til lensmannen sammen med to tyver. Mens de ventet på rettsaken var det tydelig at magen til Ingeborg vokste fort.
Fortsettelse følger...
Huset ble bygget av skreddermester Bendix. Huset lå like utenfor den tids bygrense og var stort for en ung skredder, han leide derfor ut to leiligheter i huset. En dag dukket en ung sjømannskone opp på døren med en liten gutt på armen for å flytte inn på kvisten. Hun het Ingeborg. Ingeborg var ikke heldig med mannen sin Ommund. Han var sjømann, men likte ikke at halve hyren ble satt til side til konen og sønnen, han ville ha alt selv. Han løste dette med å mønstre av den norske skuten og gikk ombord i en utenlandsk, slik fikk han hele hyren til å feste for mens konen og sønnen hjemme i Stavanger måtte klare seg selv.
Etterhvert utviklet det seg følelser mellom Ingeborg og Bendix, men de kunne ikke gjøre noe med det. Hadde de latt følelsene få utløp i den tiden ville de ha blitt utstøtt fra byen. De håpet at det skulle komme brev om at Ommund var borte på sjøen slik at de kunne gifte seg. Etterhvert kom det et brev, men det sa at Ommund var i Amstterdam og på vei hjem. Han kom hjem og det ble ikke et lykkelig gjensyn. Han festet hele tiden og brydde seg ikke om kone og sønn.
Bendix og Ingeborg ble fortvilet og begynte å planlegge drap på Ommund. Bendix stilte to betlingelser til Ingeborg om drapet, han ville ikke vite når det skulle skje og han ville ikke at det skulle skje i huset hans.
Ingeborg bestemte seg for å drepe Ommund med rottegift. Hun snakket om at det var problemer med rotter i huset og fikk dermed kjøpt rottegift. Den gang måtte man ha underskrift av lensmann og prest for å få rottegift, både lensmann og prest var naboer av Ingeborg og Bendix, så det var ikke noe problem å skaffe.
En lørdag Ommund lå syk etter festingen dagen før tømte Ingeborg rottegift i ølen til Ommund, men resultatet ble ikke som ventet, Ommund kviknet til og ble klar for en ny dag med festing. Ingeborg ga ham en ny dose og da ble han liggende dårlig i sengen og døde samme kveld.
Ingen fattet mistanke og alt så ut til å gå etter planen. Men en uke etter Ommund døde gikk Bendix til naboen lensmannen og ba om at han hentet presten, han hadde noe å tilstå. Han tilstod drapet og han og Ingeborg ble plassert i kjelleren til lensmannen sammen med to tyver. Mens de ventet på rettsaken var det tydelig at magen til Ingeborg vokste fort.
Fortsettelse følger...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
