Store Skippergate

Denne bloggen er egentlig en forberedelse til ett foredrag om Store Skippergate.

Store Skippergate ble en del av Stavanger by fra 1.1 1849. Navnet ble formelt satt i 1861, bakgrunnen for navnet var: "Dens vesentligste del skal være bebodd av skippere."

Grunnen til at Store Skippergate ble en del av byen er den store byveksten som fulgte med det rike sildefisket som fant sted tidlig på 1800 tallet. Fiskeriene førte til at Stavanger vokste fra 2466 innbyggere i 1801 til 6600 innbyggere i 1845. Veksten skjedde ikke bare i selve byen, men også i områdene rundt byen,kalt forstedene.

Forstaden lå under gården Hetland og i 1801 var det 14 husmannsplasser under gården. Ett stort problem her oppe var kriminalitet. Politi og vekter i Stavanger hadde ikke myndighet utenfor byens grenser og stiftsmannen som styrte polititet andre steder i fylket satt i Eigersund. Hvor alvorlig dette var tidlig på 1800 tallet er ikke lett å si, men en klage til stiftsmannen i 1812 tyder på at det ikke var veldig alvorlig: " Idelige tyverier som begaaes af byens innvånere." Byens innbyggere stjal rett og slett torv i torvmyrene.

Forstedene vokste i takt med byen og i 1845 var det 2200 innbyggere her oppe, det var 5 handelsmenn, 204 håndverkere, 159 daglønnere, 149 sjøfolk, 4 husmenn, 2 føderådsmenn og 9 fiskere. Dette tyder på en ganske urban befolkning. På denne tiden var kriminaliteten blitt mer alvorlig. For å selge sine varer i byen måtte bønder betale skatt til byen,men dette slapp man om man kom fra forstaden. Derfor la flere bønder veien om Nytorget, her satte de fra seg hesten og gikk ned til byen og solgte sine varer uten å betale byskatt. Det at det nærmest var lovløse tilstander her oppe førte også til at det vokste frem drikkebuler osv. her oppe.

Byen fortsatte å vokse og debatt om byutvidelse var vanlig, byen trengte spesielt flere sjøtomter til å bygge opp nye sjøhus hvor man kunne salte mer sild. Sentrale myndigheter foreslår en ny bygrense, men Stavanger by vil ikke ta over forstaden og dermed politiansvaret i området, men byutvidelsen blir tvunget gjennom og fra 1/1-1849 blir byens grenser utvidet kraftig. Man setter en strek i Spilderhaugviken og inn mot byen, via Kongsteinen. Alt ned mot sjøen blir lagt under byen.

I området her blir gatene regulerte, den første reguleringen av gatenettet i Stavenger by. Gatene får stort sett navn etter den yrkesgruppen det bor flest av i gaten, derfor får man navn som Skippergaten, bøkkersmauget og høkkersmauget.

En seilskuteskipper på denne tiden kunne bare sammenlignes med Gud. På seilskutene var skipperen, lovgivende, utøvende og dømmende makt, å si nei til en skipper var mytteri. Skipperen var også ansvarlig overfor rederen og burde ha overskudd i bøkene etter en tur på 2-4 år ute i verden.Sjøfolkene satte sitt preg på byen og gikk ofte i fargerike klær og hadde ett eget ganglag.

Tiden med sild og seilskuter tog slutt i overgangen mellom 1870og 1880 årene. Byens store handelshus gikk konkurs og byen lå i ruiner. Ut av asken kom en ny industri, hermetikkindustrien. I 1915 eksporterte byens 38 hermetikkfabrikker 350000000 esker sardiner over hele verden. Industrien vokste og den veksten skjedde på Storhaug, denne bydelen var for hermetikken det Forus er for oljen i dag.

Livet som hermetikkarbeider var ikke lett og det var stort skille på menn og damer. Menn var stort sett ansatt hele året og drev mest med maskiner, damene jobbet i sesongen fra mai/juni til oktober/november og arbeidet på akkord. Arbeidsreglementet for en fabrikk i 1913 slår fast at enhver arbeider over 18 år må jobbe overtid til klokken 23,om fabrikken krever det.

Hermetikkfabrikk var det også i Store Skippergate, fra 1915 til 1944 var det tre forskjellige fabrikker i Store Skippergate 4, West Norway Canning, Saturn Canning og Hviding Canning. Her var det 10 røykeovner og opptil 70 personer i arbeid. West Norway Canning ser ut til å ha hatt sitt marked i Tyskland. Fabrikkene her er ganske typiske for bransjen, opprettet under høykonjukuren i forbindelse med 1.verdenskrig. I 1920 og 30 årene går det dårlig og det er flere eierskifter, men produksjonen blir lagt ned i 1930 årene og kvotene til fabrikken blir videresolgt.

Etter 2.verdenskrig er det lite aktivitet i gaten, i likhet med store deler av byen, hermetikkindustrien var på retur og byen var på jakt etter noe nytt.

Store Skippergate 4 er en bygning som skiller seg ut i gaten. i 1867 flyttet kvekerne sin skole inn hit. Kvekerene var med i en stor internasjonal organisasjon og ble i stor grad styrt fra England. Dette var en internatskole med cirka 200 elever. Elevene kom fra alle de forskjellige trossamfunnene i Stavanger og var kjent som en veldig god skole.

Selvpining?

Lørdag 8.juli var det klart for min største utfordring på sykkel,rittet Odda-Bø. Rittet er 220 kilometer langt med to fjelloverganger, Røldal og Haukeli.

Jeg tok toget til Bø med sykkel på fredag og ventet på fellestransport over fjellet til Odda. På bussen var det mange trivelige folk og praten gikk livlig før vi var kommet ut fra Bø. På Haukeliseter var det kaffestopp og jeg noterte meg menyen i tillfelle fjellovergang nummer to skulle bli for tung.

I Odda ble vi innkvartert i et klassrom på ungdomsskolen og det var bare å vente på rittstart. Vi hadde fin utsikt over Odda og fjorden der vi bodde.


Det var selvfølgelig en snorker eller to på rommet, så det tok litt tid før jeg sovnet.
Frokosten gikk fort unna og rittet startet klokken 07:30. Jeg la meg langt bak i feltet, men det gikk bra unna ut fra Odda. Formen virket bra og jeg hang med det første stykket. Etter cirka en mil kom det en gående mot meg med kjettingen i hånden, den hadde røket, han syntes jeg synd på.

To kilometer etter dette kjente jeg at fordekket ble flatt. Jeg var forberedt på punktering og hadde med meg ekstra slange. Når jeg stoppet var jeg litt stresset og kombinert med ny sykkelpumpe så førte det til at Røde Korsbilen som fulgte rittet kom og lurte på hvor jeg var blitt av. Jeg klarte enda å smile og spøke, jeg delte også litt niste med dem.

Omtrent der jeg punkterte startet stigningene opp mot Røldalsfjellet, det var tungt i starten, men gikk bedre og bedre. Min egen heiagjeng i Røde Korsbilen jublet ivrig når jeg passerte dem. Vi fulgte gamleveien over fjellet, men et lite stykke måtte vi inn på E-134, men også dette gikk fint før det igjen var gamleveien over fjellet.

Gamleveien er den smale veien til høyre i bildet, der kom jeg fra og var på vei oppover hit:

Det føltes godt å komme til toppen å tenke på utforkjøringene ned til Røldal, men det var litt absurd å sykle med snø på begge sider av veien.

Rett etter toppen møtte jeg en gjeng på fjelltur som heiet ivrig når jeg kom susende forbi, formen var nå på oppadgående og jeg ropte optimistisk: " Nå er det ikke langt igjen til Bø."

På vei nedover fjellet gikk farten opp og pulsen ned og jeg begynte å glede meg til Haukeli. Når farten var på topp kom jeg frem til Hordafjelltunnelen. Her kom punktering nummer to i høy hastighet. Jeg holdt balansen ut tunnelen og gikk der av sykkelen og innså at jeg måtte bryte før 4 mil var unnagjort. Når jeg punktere på samme dekket to ganger på under 4 mil er det noe galt. Heldigvis er det flott natur i Røldal.

Etter kort tid ble jeg hentet av oppsamlerbilen og fikk der selskap av en veldig kjælen hund som het Tuva, det ble en koselig tur. Han som kjørte var også trivelig og praten gikk lett. Når vi kjørte over Haukeli var jeg ikke veldig lei for at jeg måtte bryte. På toppen av fjellet byttet jeg bil og traff igjen han som hadde røket kjettingen. Det ble nok en trivelig tur mot Bø.

Vel fremme i mål ble jeg registrert med tiden 06:39:47, en halvtime bak vinneren. Jeg ga raskt beskjed til sekretæriatet om at jeg hadde brutt. Jeg vil ikke ha en tid jeg ikke har fortjent. Vel i mål dusjet jeg før jeg kjøpte en god burger, åpnet en øl og testet nattelivet i Bø.

Selv om jeg brøt var det en flott opplevelse å være med. Arrangøren Skarphedin-il gjorde en flott jobb og jeg ble inspirert til en hard treningsvinter for å være forberedt til neste år, men med nytt forhjul.

Vårens vakreste eventyr

Lørdag 26.mai var det klart for årets første sykkelritt. Jeg fikk bange anelser kvelden før når jeg sjekket påmeldingen på nettet og fant ut at jeg hadde meldt meg på i elitegruppen som tok sikte på å fullføre 108 kilometer på sykkel på under 3 timer. Treningsgrunnlaget mitt var spinkelt og verken jeg eller sykkelen passet helt inn i den gruppen.


På lørdag morgen fikset jeg privatsjåfør til Amanda storsenter og rittstart. Vel fremme fant jeg ut at jeg hadde glemt å ta med ekstra indreslange til rittet, men en god kopp kaffe på senteret og jeg var klar til start. Oppvarming er for pyser og varm ville jeg uansett være før passering Aksdal.


Jeg fikk gode råd fra min personlige trener og sjåfør: "hold deg onna solå, blir så daffe av de." ja far," var mitt beste svar, men jeg fulgte rådet. Ved hver rittstart finner jeg ut hvorfor vi har så mange sykkelbutikker i vårt distrikt, den ene var finere og nyere enn den neste. Jeg stilte med min solide Monoc Vipera 2005 modell med terrengsykkelutveksling, rittets sterkeste lykt, stor GPS og den eneste i elitegruppen med drikkesekk med verktøy. Jeg stilte meg langt bak og rittets offisielle representant dobbelsjekket startnummeret mitt før start.


Etter cirka 200 meter var jeg 150 meter bak de fleste i gruppen, men to andre holdt omtrent mitt tempo så jeg hang meg på. Innkjørselen til den første europaveien gikk overraskende bra og farten var etter min standard god. Rundt bomstasjonen hadde jeg omtrent fartsgrensen og alt kjentes bra ut. Første tunnell gikk bra og rittets sterkeste lykt viste vei.


Som spådd var jeg god og varm ved Aksdal hvor jeg svingte fra E39 til E134. Jeg hadde fremdeles følge med startnummer 95 og 96, som jeg fant ut het Jo Inge og Line, trivelige folk. Ved Knapphus var det inn på riksveien og standarden sank, men farten gikk opp, det var omtrent her jeg holdt dagens topphastighet på nesten 63 km/h. Jeg nøt synet av Vats, men etter 35,5 kilometer av rittet og bare noen få kilometer etter gården farmor vokste opp på, ble fremhjulet flatt. Jeg hadde heldigvis kjøpt ny slange på Amanda og den passet sånn cirka akkurat. En kar spurte om jeg trengte hjelp, det var fint gjort. Jeg måtte slippe Line og Jo Inge med punkteringen, det var synd. De hadde vært trivelige turkammerater frem til det.


Når hjulet var fikset satte jeg meg på sykkelen igjen og merket at jeg hadde mistet rytmen. Jeg kjente at lårmusklaturen ble vond og min første tanke var:" det blir lange 7 mil. Hver lille bakke ble litt tyngre og for å understreke ironien begynte en melodi å synge i hodet mitt:" heia Viking, heia Viking nå ska me mod toppen gå." Men landskapet var flott og været var fantastisk, det var også de langs løypen. De fleste snudde seg litt overrasket mot meg som om de tenkte:"jøss, var det ikke slutt nå?" men alle heiet entusiastisk der jeg ikke akkurat fløy forbi.


Etter 64 kilometer kom matstasjonen, i en bakke. Når jeg så skiltet med 150 meter igjen tenkte jeg : klarer jeg å komme frem?" det klarte jeg og der var det saft, vann, kake, frukt og noen smilende trivelige mennesker å snakke med. Det hjalp også på selvtilliten at noen andre trengte hjelp fra Røde Kors. Humøret steg betraktelig etter dette og jeg tenkte for første gang på en stund at jeg skulle klare å komme meg i mål.


Snart kom jeg til Ropeid og der sank håpet igjen. Der kommer en lang slak bakke som helt sikkert varer noen mil og alt jeg kunne se var Sand, fra omtrent samme vinkel i omtrent 3 timer. Distanse og tidsmålinger på dette stadiet ble tatt på gefylen. Men naturen og været var fremdeles flott. Når denne bakken fra Ropeid sluttet begynte en ny og litt hardere nesten med en gang.

Etter en stund kunne jeg se noen store tak langt fremme, aldri har vel en industribygd sett vakrere ut. Men det var enda langt igjen, noen tunneler, som var herlige og nedkjølende og en herlig foss som ga en liten forsmak på dusjen i målområdet. Rett før Sauda sentrum syklet to stykk forbi meg, jeg var litt overrasket at det fremdeles var noen bak meg. Mål ble passert på den ikke akkurat imponerende tiden 4:49:38.


For første gang var jeg misfornøyd, med tiden etter ett sykkelritt, men hva gjør vel det når været er perfekt, løypen er flott og mange trivelige mennesker heier langs løypen og mange flere bruker en flott dag på at jeg skal komme meg trygt i mål?


Ps. neste sykkelritt for min del er dobbelt så langt og har langt tøffere stigninger. Oppdatering fra det rittet følger rundt 7-8 juli.


Pps. mine turkammerater fra før punkteringen kom inn 40 minutter før meg på det jeg hadde ansett som akseptabel tid, det var kjekt å se.

25. januar 1995

Noen ganger er det rart å tenke på hvordan tiden flyr, i dag er en slik dag. I dag er det hele 17 år siden Eric Cantona sitt berømte kung-fu spark mot Crystal Palace tilskuer Mark Simmons.

Sparket sjokkerte hele fotballverden og fordømmelsene mot franskmannen haglet. Cantona ble først suspendert av United ut sesongen, senere utvidet FA straffen til utestengelse i 9 måneder. Cantona selv reiste hjem til Frankrike og ville egentlig legge opp. Da satte Alex Ferguson seg på første fly og brukte sine velkjente overtalelseskunster, Cantona fortsatte.

Bråket rundt sparket var enormt, fotballeksperter,psykologer og mange flere kommenterte og fordømte om hverandre. Cantona selv ble sitert på følgende:" Jeg spiller fotball med følelse og lidenskap. Av og til blir lidenskapen for vill. Da ødelegger jeg for meg selv og andre. Jeg vet det. Men jeg kan ikke være den jeg er uten de sidene av meg selv." På godt og vondt var det denne lidenskapen som drev han, frem til dette hadde United supporterene nesten bare sett de positive sidene av Cantona.

Cantona skulle komme tilbake på banen mot Liverpool i september, bedre kamp å komme tilbake på finnes ikke. Den sommeren sendte den norske supporterklubben ut sesongkalender for kommende sesong, hvor man kunne føre opp resultate og målscorere i alle kampene. Det første jeg gjorde etter at jeg hang den opp på veggen var å føre Cantona opp som målscorer i comebackkampen.

Lenge så det dårlig ut,men så fikk United straffe. Cantona gjorde seg klar og klinket ballen iskaldt i mål. Kampen endte 2-2 og Kongen av Old Trafford var tilbake.

Selv om Cantona har lagt opp som spiller har han ikke sluttet å sjokkere, han har uttalt at han gjerne kommer tilbake til Old Trafford som manager og for noen uker siden ville han stille som presidentkandidat i Frankrike, men 25. januar 1995 var dagen Cantona virkelig rystet fotballverden.
Personlig klarte jeg ikke å forsvare Cantona sin handling, men tilskueren fikk som fortjent av "Bruce Lee in a United shirt," som sparket ble omtalt som.