I dag, den 30.juli er det 19 år siden verdens største fotballklubb var på besøk i Stavanger. De nybakte cupvinnercup vinnerene hadde sin pre-season turne i Skandinavia. United stilte med et sterkt lag:
Schmeichel i mål, Irwin og Blackmore på hver sin back, Bruce og Wallace var midtstoppere, Ince og Neil Webb styrte midtbanen flankert av Donaghy og Sharpe, med McClair og helten fra cupvinnercupfinalen, Mark Hughes på topp.
For meg som supporter var dette en stor dag, mine to favorittlag skulle møtes. Jeg var optimist for begge lag, Viking ledet serien her hjemme, og United hadde akkurat vunnet i Europa og hadde noe på gang. Jeg hadde også merket meg begrepet Fergies Fledlings. Dette var de unge spillerne fra egen stall som var på vei inn på laget, de mest spennende i så måte var vingen Lee Sharpe og spissen Mark Robins. I tillegg var Witworth sett på som en lovende forsvarer. Sesongen i forkant hadde vi såvidt fått sett en annen unggutt som jeg da ikke husket navnet på, Ryan Giggs.
Kampen var egentlig ganske kjedelig og Viking gjorde en god figur, men United vant 1-0 etter scoring av Mark Robins. Etter kampen var Fergie skuffet og uttalte:" The norwegians were the better team and deserved to win."
Etter kampen kom det ene store høydepunktet etter det andre for min del. Først kjøpte jeg mitt første United-skjerf, hvor kvelden i Rotterdam 2 måneder tidligere ble minnet og etter det sto jeg klar utenfor Atlantic når spillerene kom. Jeg fikk flere autografer, som Ferguson, Hughes, McClair og var godt fornøyd, da ropte en vakt til meg:" Fikk du mange autografer?" jeg svarte noen få og så slapp han meg inn på hotellet hvor jakten fortsatte. Jeg gikk inn i heisen og når jeg kikket opp sto en svær blond danske og smilte, slik fikk jeg autografen til Schmeichel, jeg måtte holde heisdøren i en etasje slik at han kunne gå ut å bli fotogafert med noen andre fans. Jeg gikk ut av heisen etasjen etter Schmeichel, enda litt i ørska etter møtet med keeperen og gikk rett på Lee Sharpe. Han skrev autograf til meg på vei til rommet sitt, nr.1012, rart hva man husker.
Nesten et år etter denne kvelden var jeg skuffet og nedfor etter at United tapte ligagullet på målstreken takket være en genial franskmann, to år etter var den geniale franskmannen kommet hjem og United vant serien.
Laget som spilte i Stavanger var grunnstammen i det laget som vant serien to år etter. Spilere som Sharpe, Hughes, Bruce, Schmeichel, Irwin og McClair vant flere tittler med klubben, mens en mann som Neil Webb fikk sin karriere ødelagt av skader, i 91-92 sesongen var junioren som pusset skoene hans og gjorde klart utstyret David Beckham. Neil Webb ga ham 50 pund i julepressang det året som takk for godt utført jobb, i dag kjører han varebil for en apotekkjede i England.
Nå er det bare å håpe at United snart kommer til Skandinavia igjen og vi kan få en ønskereprise av den magiske kvelden for 19 år siden.
fredag 30. juli 2010
mandag 26. juli 2010
Sir Michael Phillip Jagger
I dag den 26.juli 2010 blir Sir Michael Phillip Jagger 67 år.
Michael ble født inn i en typisk middelklassefamilie i London. Han hadde en vanlig oppvekst og var en flink student. I løpet av ungdomsårene ble han interessert i amerikansk blues. En dag han ventet på toget på den lokale undergrunnsstasjonen hadde han med seg en pose LP er av sine favorittartister. Her kom han i snakk med en gammel kjenning fra barneskolen som viste seg å være en stor bluesentusiast selv, Keith Richards.
De to ble raskt en del av miljøet på bluesklubben The Marque i London, sammen med folk som Brian Jones, Alexis Corner, Charlie Watts. En gang i 1962 svarte de begge på en annonse i et musikkblad satt inn av Brian Jones og Ian Stewart som ville starte et bluesband. De fikk jobben, senere traff de den noe eldre Bill Wyman som ble med på bass. På trommer hadde de med flere, men de visste hvem de ville ha som fast trommis, jazz og reklamemannen Charlie Watts, men han ville ikke slutte i jobben sin for å bli med i det han kallte:" A fucking Rock n Roll band." Han ble til slutt overtalt og The Rolling Stones oppsto. De fikk raskt et rykte som et bra live band i London, men det var vanskelig å få platekontrakt. Et råd bandet fikk hos et plateselskap var: "get rid of that fucking singer with the big lips."
Bandets første LP, kalt The Rolling Stones besto hovedsakelig av blues coverlåter, men den energien bandet viser på platen er unik. På denne tiden var medlemmene alltid blakke. Mick, Keith og Brian Jones delte leilighet og levde av studielånet til Mick. Han var student ved den prestisjefylte London School of Economics, en rolle han hadde frem til 1965.
Stones sin unge manager Andrew Loog Oldham ville at Mick og Keith skulle bli Stones svar på Lennon/McCartney. For å få til dette låste han duoen inne på et hotellrom og sa at de ikke fikk komme ut før de hadde skrevet en sang. Sangen de skrev het As tears go by og er en vakker ballade som nådde nummer 1 på hitlistene med Marianne Faithful, Stones spilte den faktisk inn på italiensk. Mick ble den faste tekstforfatteren, mens Keith lagde melodiene, men det var ikke alltid Mick visste hva han skrev. Om sangen Lady Jane sa han:"I don´t know what the fuck that one is about really."
Stones sin suksess utover 60 og 70 tallet var enorm, de gav ut det ene fantastiske albumet etter det andre, som. Baggars Banquet, Let it Bleed, Sticky Fingers, Exile on main street, emotional rescue, black and blue, It´s only rock and roll osv. Men i 1985 bestemte Mick seg for å gi ut et soloalbum og heller turnere som soloartist fremfor med Stones, da ble det bråk. Keith mente han sviktet og ville ikke snakke med ham, på et bandmøte fikk han regelrett bank av den vanligvis så sindige Charlie Watts. Bandet var ikke sammen på 4 år, men i 1989 var det klart for comeback med tidenes største Rock and Roll band med turneen Steel Wheels.
Til dags dato turnerer Stones enda og det virker som om bandet bare blir bedre og bedre rent musikalsk og med en ernergisk Mick, som virker sprek som en tenåring i front og den sterkeste låtsamlingen inen rocken er det vanskelig å ikke bli revet med på konsert med bandet.
Mick ble adlet for sin innsats for britisk musikki 2003 og kan nå kalle seg Sir. Dette falt ikke i god jord hos bandkollega Keith som mente det hele bare var noe stort tull.
I dag kan altså Sir Michael feire sin 67 årsdag, som er pensjonsalder i Norge, men det er lov å håpe at både han og kollegaene i The Rolling Stones holder det gående i noen år til.
Det er bare å gratulere med dagen.
Michael ble født inn i en typisk middelklassefamilie i London. Han hadde en vanlig oppvekst og var en flink student. I løpet av ungdomsårene ble han interessert i amerikansk blues. En dag han ventet på toget på den lokale undergrunnsstasjonen hadde han med seg en pose LP er av sine favorittartister. Her kom han i snakk med en gammel kjenning fra barneskolen som viste seg å være en stor bluesentusiast selv, Keith Richards.
De to ble raskt en del av miljøet på bluesklubben The Marque i London, sammen med folk som Brian Jones, Alexis Corner, Charlie Watts. En gang i 1962 svarte de begge på en annonse i et musikkblad satt inn av Brian Jones og Ian Stewart som ville starte et bluesband. De fikk jobben, senere traff de den noe eldre Bill Wyman som ble med på bass. På trommer hadde de med flere, men de visste hvem de ville ha som fast trommis, jazz og reklamemannen Charlie Watts, men han ville ikke slutte i jobben sin for å bli med i det han kallte:" A fucking Rock n Roll band." Han ble til slutt overtalt og The Rolling Stones oppsto. De fikk raskt et rykte som et bra live band i London, men det var vanskelig å få platekontrakt. Et råd bandet fikk hos et plateselskap var: "get rid of that fucking singer with the big lips."
Bandets første LP, kalt The Rolling Stones besto hovedsakelig av blues coverlåter, men den energien bandet viser på platen er unik. På denne tiden var medlemmene alltid blakke. Mick, Keith og Brian Jones delte leilighet og levde av studielånet til Mick. Han var student ved den prestisjefylte London School of Economics, en rolle han hadde frem til 1965.
Stones sin unge manager Andrew Loog Oldham ville at Mick og Keith skulle bli Stones svar på Lennon/McCartney. For å få til dette låste han duoen inne på et hotellrom og sa at de ikke fikk komme ut før de hadde skrevet en sang. Sangen de skrev het As tears go by og er en vakker ballade som nådde nummer 1 på hitlistene med Marianne Faithful, Stones spilte den faktisk inn på italiensk. Mick ble den faste tekstforfatteren, mens Keith lagde melodiene, men det var ikke alltid Mick visste hva han skrev. Om sangen Lady Jane sa han:"I don´t know what the fuck that one is about really."
Stones sin suksess utover 60 og 70 tallet var enorm, de gav ut det ene fantastiske albumet etter det andre, som. Baggars Banquet, Let it Bleed, Sticky Fingers, Exile on main street, emotional rescue, black and blue, It´s only rock and roll osv. Men i 1985 bestemte Mick seg for å gi ut et soloalbum og heller turnere som soloartist fremfor med Stones, da ble det bråk. Keith mente han sviktet og ville ikke snakke med ham, på et bandmøte fikk han regelrett bank av den vanligvis så sindige Charlie Watts. Bandet var ikke sammen på 4 år, men i 1989 var det klart for comeback med tidenes største Rock and Roll band med turneen Steel Wheels.
Til dags dato turnerer Stones enda og det virker som om bandet bare blir bedre og bedre rent musikalsk og med en ernergisk Mick, som virker sprek som en tenåring i front og den sterkeste låtsamlingen inen rocken er det vanskelig å ikke bli revet med på konsert med bandet.
Mick ble adlet for sin innsats for britisk musikki 2003 og kan nå kalle seg Sir. Dette falt ikke i god jord hos bandkollega Keith som mente det hele bare var noe stort tull.
I dag kan altså Sir Michael feire sin 67 årsdag, som er pensjonsalder i Norge, men det er lov å håpe at både han og kollegaene i The Rolling Stones holder det gående i noen år til.
Det er bare å gratulere med dagen.
mandag 19. juli 2010
John Braadland
I dag holder Norsk Hermetikkmuseum til i de gamle lokalene til Venus Packing CO. i Øvre Starandgate 88. Venus Packing tilhørte John Braadland LTD.
John Braadland er muligens en av de mest interessante personene i Stavanger sin hermetikkhistorie. Han ble født i 1871 og etter middelskoleeksamen reiste han til USA og jobbet som farmer. Senere tok han handelsskoleeksamen ved Kristiania handelsgymnas og kurs ved den biologiske forsøksstasjon i Bergen. Dette var en av to skoler i Norge som underviste i hermetisering av mat. Den andre skolen lå i Bodø, men ble lagt ned etter at læreren i en time sa: "Jeg tror så visst at fisken kan ha like stor glede av forplantningsakten som oss mennesker."
John Braadland var med andre ord en av meget få av pionerene innen hermetikken som faktisk hadde en utdanning innen faget. Sin første hermetikkfabrikk startet han den 24.21896 på Skagen. Denne bygningen står enda og inneholder i dag City Brasserie, det er et gammelt sjøhus, men er lett å kjenne igjen på murbygningen som er bygget opp på siden, det var her Braadland innredet selve røykeriet. På Skagen hadde Braadland cirka 30 ansatte, hvorav 4 var loddere. Men John Braadland hadde større planer enn å drive hermetikkfabrikk i et gammelt sjøhus. Driften av fabrikken gikk bra og i 1900 kunne John Braadland åpne dørene i nordens største hermetikkfanrikk på strandkaien. Også denne bygningen står enda. Det er den største av de to røde murbygningene på Strandkaien.
Dette var en fabrikk etter Braadlands egne ideer. Han reiste mye i Europa og USA. Braadland var en av maskinpionerene innen industrien. Når hans nye fabrikk ble innredet var forsikringssummen 120 000 kroner, av dette var cirka 75 000 maskinforsikring, i en tid da arbeidet i fabrikkene foregikk manuelt.
John Braadland satset på kvalitet på sine produkter, han fikk flere priser på internasjonale utstillinger, blant annet gull på utstillinger i Bergen og Paris og sølv i St. Petersburg.
Braadland var med i foreningen for hermetikkfabrikanter, men virker ikke å ha vært aktiv i foreningen. Han støttet opp om foreningens saker, men hadde ikke tillitsverv. I 1904 var han med på en prissammenkomst på fiskeboller. Konkurransen var blitt så hard at prisene ble presset så langt ned at fabrikantene tapte penger, man ble da enige om en fast pris på fiskebollene. Braadland har tydeligvis lagertelling etter denne sammenkomsten, for han sender et brev til priskommisjonen hvor han ber om å få selge 8000 kilosbokser med fiskeboller billigere enn fastsatt pris, med begrunnelsen at det var: "Sekunda vare." Priskommisjonen godtar dette under forutsetning av at han selger fiskebollene i utlandet, for kvaliteten var altfor dårlig til at de kunne selges i Norge.
John Braadland var blitt en av de store fabrikantene i Stavanger tidlig på 1900 tallet og flere fulgte hans vekst, men den 6. mai 1909 dør John Braadland etter å ha falt ned heissjakten på sin egen fabrikk og med det var det slutt for en av de mest spennende personene i Stavangers hermetikkindustri. Etter hans død tok broren Ommund Braadland over fabrikkene og drev firmaet videre.
Jeg kunne tenke meg å skrive noe mer omfattende om John Braadland som hermetikkfabrikant, så er det noen som vet mer om John Braadland eller hvor jeg kan finne ut mer om han, vær vennlig å ta kontakt med meg.
John Braadland er muligens en av de mest interessante personene i Stavanger sin hermetikkhistorie. Han ble født i 1871 og etter middelskoleeksamen reiste han til USA og jobbet som farmer. Senere tok han handelsskoleeksamen ved Kristiania handelsgymnas og kurs ved den biologiske forsøksstasjon i Bergen. Dette var en av to skoler i Norge som underviste i hermetisering av mat. Den andre skolen lå i Bodø, men ble lagt ned etter at læreren i en time sa: "Jeg tror så visst at fisken kan ha like stor glede av forplantningsakten som oss mennesker."
John Braadland var med andre ord en av meget få av pionerene innen hermetikken som faktisk hadde en utdanning innen faget. Sin første hermetikkfabrikk startet han den 24.21896 på Skagen. Denne bygningen står enda og inneholder i dag City Brasserie, det er et gammelt sjøhus, men er lett å kjenne igjen på murbygningen som er bygget opp på siden, det var her Braadland innredet selve røykeriet. På Skagen hadde Braadland cirka 30 ansatte, hvorav 4 var loddere. Men John Braadland hadde større planer enn å drive hermetikkfabrikk i et gammelt sjøhus. Driften av fabrikken gikk bra og i 1900 kunne John Braadland åpne dørene i nordens største hermetikkfanrikk på strandkaien. Også denne bygningen står enda. Det er den største av de to røde murbygningene på Strandkaien.
Dette var en fabrikk etter Braadlands egne ideer. Han reiste mye i Europa og USA. Braadland var en av maskinpionerene innen industrien. Når hans nye fabrikk ble innredet var forsikringssummen 120 000 kroner, av dette var cirka 75 000 maskinforsikring, i en tid da arbeidet i fabrikkene foregikk manuelt.
John Braadland satset på kvalitet på sine produkter, han fikk flere priser på internasjonale utstillinger, blant annet gull på utstillinger i Bergen og Paris og sølv i St. Petersburg.
Braadland var med i foreningen for hermetikkfabrikanter, men virker ikke å ha vært aktiv i foreningen. Han støttet opp om foreningens saker, men hadde ikke tillitsverv. I 1904 var han med på en prissammenkomst på fiskeboller. Konkurransen var blitt så hard at prisene ble presset så langt ned at fabrikantene tapte penger, man ble da enige om en fast pris på fiskebollene. Braadland har tydeligvis lagertelling etter denne sammenkomsten, for han sender et brev til priskommisjonen hvor han ber om å få selge 8000 kilosbokser med fiskeboller billigere enn fastsatt pris, med begrunnelsen at det var: "Sekunda vare." Priskommisjonen godtar dette under forutsetning av at han selger fiskebollene i utlandet, for kvaliteten var altfor dårlig til at de kunne selges i Norge.
John Braadland var blitt en av de store fabrikantene i Stavanger tidlig på 1900 tallet og flere fulgte hans vekst, men den 6. mai 1909 dør John Braadland etter å ha falt ned heissjakten på sin egen fabrikk og med det var det slutt for en av de mest spennende personene i Stavangers hermetikkindustri. Etter hans død tok broren Ommund Braadland over fabrikkene og drev firmaet videre.
Jeg kunne tenke meg å skrive noe mer omfattende om John Braadland som hermetikkfabrikant, så er det noen som vet mer om John Braadland eller hvor jeg kan finne ut mer om han, vær vennlig å ta kontakt med meg.
torsdag 15. juli 2010
Treningskamper
Av alt det rare jeg kan er ganske mye av det rareste knyttet til fotball. I dag fikk jeg det for meg at jeg ville finne ut om Manchester United har spilt noen helt ubetydelige treningskamper på dagens dato. Det som slo meg når jeg lette i meningsløse kampfakta fra treningskamper etter krigen er at sesongoppsettet i engelsk liga har endret seg en del de siste 60 år. Fra 1946 og fremover var det vanligst med treningskamper i mars, juni og august, det fantes også enkelte helt ubetydelige kamper i september og oktober.
Den første kampen jeg fant i det hele tatt som ble spilt i juli var den 31. juli 1968 mot Hamburg på Volkspark Stadion. Denne kampen ble spilt for 25000 tilskuere.
Dette var United sin første kamp siden den magiske triufen mot Benfica og Eusebio på Wembley, hvor United ble den første engelske klubben til å vinne serievinnercupen.
United stilte med et sterkt lag: Stepney, Brennan, Dunne, Crerand, Sadler, Stiles, Best, Kidd, Charlton, Law og Aston jr. Jeg kan nevne at John Aston jr. er den eneste spilleren jeg vet om som har en far som har A-kamper for United. Etter fotballkarrieren begynte han å jobbe i familiens sin dyrebutikk.
Kampreferatet nevner at det var Dennis Law sin første kamp etter kneskaden som satte han utenfor Europacupfinalen noen måneder tidligere. Kampen var ikke veldig spennende, men United vant 2-0 etter en flott scoring fra 18 meter, signert geniet George Best. Keeper Alex Stepney blir nevnt som en av kampens store spillere med flere flotte redninger.
Kampen ble punktert etter 82 minutt når Robert Charlton startet et dribleraid på egen halvdel og hamret ballen i mål fra utenfor 16 meteren.
Hvorfor skriver jeg dette? Pre-season starter snart og etter den er det nok en gang klart for premier league, noe må man gjøre for å takle fotballabstinensene frem til det.
Den første kampen jeg fant i det hele tatt som ble spilt i juli var den 31. juli 1968 mot Hamburg på Volkspark Stadion. Denne kampen ble spilt for 25000 tilskuere.
Dette var United sin første kamp siden den magiske triufen mot Benfica og Eusebio på Wembley, hvor United ble den første engelske klubben til å vinne serievinnercupen.
United stilte med et sterkt lag: Stepney, Brennan, Dunne, Crerand, Sadler, Stiles, Best, Kidd, Charlton, Law og Aston jr. Jeg kan nevne at John Aston jr. er den eneste spilleren jeg vet om som har en far som har A-kamper for United. Etter fotballkarrieren begynte han å jobbe i familiens sin dyrebutikk.
Kampreferatet nevner at det var Dennis Law sin første kamp etter kneskaden som satte han utenfor Europacupfinalen noen måneder tidligere. Kampen var ikke veldig spennende, men United vant 2-0 etter en flott scoring fra 18 meter, signert geniet George Best. Keeper Alex Stepney blir nevnt som en av kampens store spillere med flere flotte redninger.
Kampen ble punktert etter 82 minutt når Robert Charlton startet et dribleraid på egen halvdel og hamret ballen i mål fra utenfor 16 meteren.
Hvorfor skriver jeg dette? Pre-season starter snart og etter den er det nok en gang klart for premier league, noe må man gjøre for å takle fotballabstinensene frem til det.
onsdag 14. juli 2010
St.Svithun
"St. Swithuns day if thou dost rain, for forty days it will remain, St. Swithuns day if thou be fair, for forty daus ´twill rain nae mair."
Slik går et kjent engelsk vers om været den 15. juli og de neste 40 dagene. Er det sannhet i dette er det bare å se ut vinduet og gjøre seg klar for de neste 40 dagene, 15. juli er St. Svithuns dag, eller Syftesok som den også er kalt.
St. Svithun var en engelsk biskop. Han ble født cirka år 800, ingen vet lenger sikkert. Han fikk sin utdannelse i Wichester og noen mener han ble benediktinermunk og prior i Winchester, men dette er heller ikke sikkert. Det vi vet er at han ble presteviet og at han senere ble Kong Egbert av Wessex sin kirkelige rådgiver.
Den 30. oktober 852 ble han utnevnt til biskop i Winchester, det viktigste kirkelige embetet etter det i Canterbury. Han ble kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet. Han hjalp fattige og trengende og bygde mange kirker i sitt bispedømme. En bønn han sikkert ba mange ganger var en vanlig engelsk bønn på 800 tallet:"A furore normanorum, libera nos Domine," "Fri oss herre for nordmennenes vrede."
Svithun døde 2. juli 862, men ble ikke begravd i katedralen, som skikken var blant biskoper, han ble etter eget ønske gravlagt på kirkegården utenfor katedralen:" der forbipasserende kan tråkke over graven og regndråpene fra takskjegget dryppe på den." Som en munk senere skrev.
Den 15. juli 971 bestemte biskopen seg for å flytte Svithun sine levninger inn i katedralen, men dette ble forsinket grunnet et kraftig regnvær. Dette ble sett på som et bevis på Svithuns krefter. Det skjedde uvanlig mange mirakuløse helbredelser denne dagen og Svithun ble helgenkåret ved folkelig akklamasjon, dette var før paven hadde enerett på helgenkåringer.
Rundt 1125 dukker en engelsk benediktinermunk fra Winchester opp i Stavanger med St. Svithun sitt armben og får bygget domkirken i Stavanger. Fra da av ble Stavanger kjent som Svithuns by og armbenet ble byens relekvieskatt på høyalteret frem til reformasjonen i 1536/37.
I dag er St. Svithun helgenen som hjelper mot tørke. Slik sett kan man trygt si han at han har gjort en god jobb i Stavanger i snart 1000 år. I dag finnes det 60 kirker i hans navn, 58 i Storbritannia i tillegg til Stavanger og Pymble parish church i Australia.
Når det gjelder verset i starten viste det seg ved vitenskapelige undersøkelser på 1800 tallet at det faktisk var tvert imot, regnet det på Svithunsdagen ble det pent etterpå og omvendt, heldigvis vet briter flest bedre enn å forkaste en tradisjon bare på grunn av litt vitenskap.
Slik går et kjent engelsk vers om været den 15. juli og de neste 40 dagene. Er det sannhet i dette er det bare å se ut vinduet og gjøre seg klar for de neste 40 dagene, 15. juli er St. Svithuns dag, eller Syftesok som den også er kalt.
St. Svithun var en engelsk biskop. Han ble født cirka år 800, ingen vet lenger sikkert. Han fikk sin utdannelse i Wichester og noen mener han ble benediktinermunk og prior i Winchester, men dette er heller ikke sikkert. Det vi vet er at han ble presteviet og at han senere ble Kong Egbert av Wessex sin kirkelige rådgiver.
Den 30. oktober 852 ble han utnevnt til biskop i Winchester, det viktigste kirkelige embetet etter det i Canterbury. Han ble kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet. Han hjalp fattige og trengende og bygde mange kirker i sitt bispedømme. En bønn han sikkert ba mange ganger var en vanlig engelsk bønn på 800 tallet:"A furore normanorum, libera nos Domine," "Fri oss herre for nordmennenes vrede."
Svithun døde 2. juli 862, men ble ikke begravd i katedralen, som skikken var blant biskoper, han ble etter eget ønske gravlagt på kirkegården utenfor katedralen:" der forbipasserende kan tråkke over graven og regndråpene fra takskjegget dryppe på den." Som en munk senere skrev.
Den 15. juli 971 bestemte biskopen seg for å flytte Svithun sine levninger inn i katedralen, men dette ble forsinket grunnet et kraftig regnvær. Dette ble sett på som et bevis på Svithuns krefter. Det skjedde uvanlig mange mirakuløse helbredelser denne dagen og Svithun ble helgenkåret ved folkelig akklamasjon, dette var før paven hadde enerett på helgenkåringer.
Rundt 1125 dukker en engelsk benediktinermunk fra Winchester opp i Stavanger med St. Svithun sitt armben og får bygget domkirken i Stavanger. Fra da av ble Stavanger kjent som Svithuns by og armbenet ble byens relekvieskatt på høyalteret frem til reformasjonen i 1536/37.
I dag er St. Svithun helgenen som hjelper mot tørke. Slik sett kan man trygt si han at han har gjort en god jobb i Stavanger i snart 1000 år. I dag finnes det 60 kirker i hans navn, 58 i Storbritannia i tillegg til Stavanger og Pymble parish church i Australia.
Når det gjelder verset i starten viste det seg ved vitenskapelige undersøkelser på 1800 tallet at det faktisk var tvert imot, regnet det på Svithunsdagen ble det pent etterpå og omvendt, heldigvis vet briter flest bedre enn å forkaste en tradisjon bare på grunn av litt vitenskap.
onsdag 7. juli 2010
RINGO
Den 7.juli 1940 var en stor dag for alle musikkelskere. Samtidig som britene snakket om "The phony war" sommeren 1940, ble en av tidenes mest kjente musikere og spøkefugler, Richard Starkey født i Liverpool.
Han var født inn i en engelsk arbeiderklassefamilie. Som barn var han alltid syk og var omtrent alergisk mot alt. Det han husker selv fra krigen var at han lå på sykehus og at familien alltid hadde sukker, faren var baker.
På 50 tallet ble Richard, som alle andre ungdommer, helt hekta på den nye musikken, Rock and Roll. Elvis, Chuck Berry, Little Richard og Buddy Holly var blant de store idolene. Richard ville spille selv og ble med i Liverpools mest populære band, Rory Storm & the Hurricanes under artistnavnet Ringo Starr. Snart var Ringo en ettertraktet trommis i Liverpool og flere band forsøkte å rekruttere han. De som lyktes var nystartede The Beatles. John Lennon sa en gang om Ringo:" He was an adult and drove a Zephyr Zodiac, probably stolen somewhere."
På Beatles sine plater skulle Ringo synge en sang. De mest kjente er Boys, "I wanna be your man" og "honey Dont´t." Allerede på det andre albumet fikk Ringo spørsmål om ikke han skrev sanger:" jo, jeg holder på med en som heter "Don´t pass me by." Sangen dukket opp tre år senere på "The White album" og var den første sangen Ringo komponerte. Selvom han ikke skrev mange sanger er han opphavet for flere av sangtitlene som, "Eight days a week" "Its been a hard days night." Han fikk også gode kritikker for sin rolle i filmen "A hard days night," han skulle vandre langs en kanal og se deprimert ut, det var ikke noe problem for Ringo, han kom rett fra nattklubb og var bakfull. I filmen "yellow submarine" serverer Ringo følgende filosofiske gullkorn:" Liverpool can be a lonely place on a saturday night, and it´s still only thursday morning."
Sommeren 1968 lånte Ringo lystyachten til Peter Sellers. Her ble han servert blekksprut, noe han var meget skeptisk til. Det hele endte med at kapteinen måtte fortelle en historie om hvordan blekkspruter lager en liten hage på havbunnen for å få Ringo til å spise, han ble inspirert og skrev da den magiske "Octopus´s garden."
Når Beatles etterhvert ga seg var Ringo den første av medlemene i gruppen som fikk en nummer 1 hit, på begge sidene av Atlanteren med sangen: "It don´t come easy." På denne tiden når alle i Beatles kranglet med alle, fikk Ringo likevel hjelp av alle de tidligere medlemene av bandet på sitt første soloalbum,noe som sier mye om Ringo som person. Han skrev blant annet den nydelige balladen"Photograph" med George Harrisson,
Han samarbeidet med de fleste, men hans beste kammerat var trommis i The Who, Keith Moon. Ringo hjalp ham på hans soloalbum, "Two sides of the Moon." Hans monologer med Keith innimellom sangene er fantastiske eksempler på britisk humor.
Ringo har alltid vært en glad gutt og det førte ham også opp i mye problemer, blant annet med alkohol. I dag er Ringo tørralgt alkoholiker. Samtidig som han hadde store problemer med alkoholen fikk Ringo rollen som fortellerstemmen i barnetvserien Thomas toget. En rolle han gjorde med glans. Det er en hel generasjon britiske ungdommer som utbrøt:" Næh, kan han spille trommer også?"
Han reiser fremdeles rundt på turneer med Ringo Starr and his all star band. Besetningen i bandet skifter på hver turne, men har inneholdt navn som: Jack Bruce, Robert Fripp osv.
Ringo er i dag en høyt respektert musiker og person og det er bare å gratulere med 70 årsdagen og håpe at det blir minst 70 år til.
Han var født inn i en engelsk arbeiderklassefamilie. Som barn var han alltid syk og var omtrent alergisk mot alt. Det han husker selv fra krigen var at han lå på sykehus og at familien alltid hadde sukker, faren var baker.
På 50 tallet ble Richard, som alle andre ungdommer, helt hekta på den nye musikken, Rock and Roll. Elvis, Chuck Berry, Little Richard og Buddy Holly var blant de store idolene. Richard ville spille selv og ble med i Liverpools mest populære band, Rory Storm & the Hurricanes under artistnavnet Ringo Starr. Snart var Ringo en ettertraktet trommis i Liverpool og flere band forsøkte å rekruttere han. De som lyktes var nystartede The Beatles. John Lennon sa en gang om Ringo:" He was an adult and drove a Zephyr Zodiac, probably stolen somewhere."
På Beatles sine plater skulle Ringo synge en sang. De mest kjente er Boys, "I wanna be your man" og "honey Dont´t." Allerede på det andre albumet fikk Ringo spørsmål om ikke han skrev sanger:" jo, jeg holder på med en som heter "Don´t pass me by." Sangen dukket opp tre år senere på "The White album" og var den første sangen Ringo komponerte. Selvom han ikke skrev mange sanger er han opphavet for flere av sangtitlene som, "Eight days a week" "Its been a hard days night." Han fikk også gode kritikker for sin rolle i filmen "A hard days night," han skulle vandre langs en kanal og se deprimert ut, det var ikke noe problem for Ringo, han kom rett fra nattklubb og var bakfull. I filmen "yellow submarine" serverer Ringo følgende filosofiske gullkorn:" Liverpool can be a lonely place on a saturday night, and it´s still only thursday morning."
Sommeren 1968 lånte Ringo lystyachten til Peter Sellers. Her ble han servert blekksprut, noe han var meget skeptisk til. Det hele endte med at kapteinen måtte fortelle en historie om hvordan blekkspruter lager en liten hage på havbunnen for å få Ringo til å spise, han ble inspirert og skrev da den magiske "Octopus´s garden."
Når Beatles etterhvert ga seg var Ringo den første av medlemene i gruppen som fikk en nummer 1 hit, på begge sidene av Atlanteren med sangen: "It don´t come easy." På denne tiden når alle i Beatles kranglet med alle, fikk Ringo likevel hjelp av alle de tidligere medlemene av bandet på sitt første soloalbum,noe som sier mye om Ringo som person. Han skrev blant annet den nydelige balladen"Photograph" med George Harrisson,
Han samarbeidet med de fleste, men hans beste kammerat var trommis i The Who, Keith Moon. Ringo hjalp ham på hans soloalbum, "Two sides of the Moon." Hans monologer med Keith innimellom sangene er fantastiske eksempler på britisk humor.
Ringo har alltid vært en glad gutt og det førte ham også opp i mye problemer, blant annet med alkohol. I dag er Ringo tørralgt alkoholiker. Samtidig som han hadde store problemer med alkoholen fikk Ringo rollen som fortellerstemmen i barnetvserien Thomas toget. En rolle han gjorde med glans. Det er en hel generasjon britiske ungdommer som utbrøt:" Næh, kan han spille trommer også?"
Han reiser fremdeles rundt på turneer med Ringo Starr and his all star band. Besetningen i bandet skifter på hver turne, men har inneholdt navn som: Jack Bruce, Robert Fripp osv.
Ringo er i dag en høyt respektert musiker og person og det er bare å gratulere med 70 årsdagen og håpe at det blir minst 70 år til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
