Selvskryt

Det er sjelden noen skryter av en 623. plass av 677, derfor må jeg gjøre det selv.

På lørdag hadde jeg gleden av å sykle Aarbakkerittet Lysebotn-Bryne, dette har jeg sett frem til lenge. Det var mitt andre sykkelritt. Oppladningen var ikke perfekt og det ble lite søvn natt til lørdag. Frokost ble eggerøre og bacon og litt senere en porsjon havregrøt. For å være på den sikre siden fylte jeg opp 4 drikkeflasker og drikkesekken med energidrikk i før avgang.

På fiskepiren var det mye folk og i alt 5 båter gikk inn til Lysebotn med sykler og passasjerer, jeg havnet i luksusbåten "Helgøy Princess" med Helgøy selv til rors, han guidet selvfølgelig på vei inn. Turen inn var behagelig og det var spennende å se rasområdene i Lysefjorden.

På kaien i Lysebotn var det lett å se hvorfor vi har mange sykkelbutikker i distriktet, den ene sykkelen finere enn den andre rullet rundt i startområdet. Selv syklet jeg på en Vipera x-555 cyklocross og var fornøyd med valget.

Det var folksomt når rittet startet, og det virket som starten gikk greit for de fleste, men jeg syntes utrolig synd på han som kom gående mot oss med kjettingen i hånden ved første ferist ut fra Lysebotn. Oppover hårnålsvingene hadde jeg bestemt meg for å ta det rolig og plasserte meg bak i feltet, bakken var tung og ved ørneredet fortalte en meg hvor lyst han hadde på en jäger, det fristet meg også. Etter 1:43:58 hadde jeg syklet 1,5 kilometer og var på toppen. Omtrent slik så jeg ut da:



Etter dette var det bare å fylle på med energi og gjøre seg klar til en flat etappe mot Sinnes. Her syklet jeg bra og holdt god fart hele veien. På vei mot Sinnes fikk jeg en hyggelig overraskelse når jeg så to motorsykler langs veien med min egen fanklubb bestående av mor og far og nabo Terje Thu. Frem mot Sinnes syklet jeg forbi flere og var strålende fornøyd med den delen av løpet. På Sinnes var første matstasjon og her stoppet jeg i 10 minutt, spiste banan og bolle og slo av en prat med de som bemannet stasjonen. Jeg fikk også levert fra meg en tom drikkeflaske og en tom 2 litersblære fra drikkesekken.

Fra Sinnes til Dirdal går det omtrent av seg selv, jeg syklet bra og holdt høy fart. I Dirdal var det ny matstasjon, men her stoppet jeg ikke lenge. Etter Dirdal er neste bakke ved Oltedal, den var tung og det var det tyngste øyeblikket for meg under løpet. Etter dette gikk det bedre og når jeg nærmet meg Ålgård var farten nok en gang høy. Litt etter jeg passerte Figgjo gikk GPSen tom for strøm etter 125 km, jeg holdt lenger enn den.

I en motbakke noen kilometer etter Figgjo traff jeg endelig en annen syklist og vi holdt følge resten av rittet. Her er innhentingen:



De siste 2 milene inn mot mål ble trivelige, til tross for at vi var enige om at det ble lengre og lengre mellom skiltene som viste avstanden til mål.

Etter målgang på Vestly skole ble vi servert pølse og fikk utdelt tskjorte for årets ritt, det er den eneste tskjorten jeg har gjort meg fortjent til å gå med.

Alt i alt var det en fantastisk dag og jeg har bestemt meg for å melde meg på til neste år også.

Her er tallene for GPSen den tiden den virket:

Paul Scoles

Jeg vil gjerne henge meg på i hyllesten av en av tidenes beste midtbanespillere, lille Paul Scholes.

Paul ble visstnok oppdaget av Brian Kidd sent på 80 tallet og ver et resultat av ungdomsarbeidet fergie startet med når han kom til klubben. Han viste interesse for spillerene over lang tid og fikk dem til å føle seg hjemme og ønsket på Old Trafford. Paul Scholes var egentlig Oldhamspiller, men signerte sin første kontrakt med United på grunn av det langsiktige arbeidet klubben hadde lagt ned.
På Old Trafford var folk skeptiske når de fikk se denne lille rødtoppen, men han overbeviste raskt på banen og ble en viktig del av Class of 92, ungdomslaget der bare en ikke ble proffesjonell spiller.

I likhet med resten av class of 92 trekker Paul frem Eric Cantona sin betydning for laget. Det var han som viste dem alle hvor hardt man måtte jobbe for å bli Unitedspiller.

Han startet karrieren på A-laget som spiss, men endte opp som midtbanespiller. Her kom overblikket, touchen og pasningskvalitetene til sin rett. Svakheten må vel derimot ha vært taklingene, når Scholes mistet ballen har jeg mange ganger hatt hjertet i halsen og bare lurt på om han får rødt eller gult kort for taklingen han kastet seg inn i.

Paul var den rolige av class of 92, når Giggs og Beckham datet Spice Girls var Paul å finne på tribunen på Boundary Park sammen med sønnen for å se Oldham spille.

Han har aldri likt seg i rampelyset og hater å ha fokuset på seg selv. Det er ganske typisk Scholes at han takket nei til å bli med England til VM i 2010 fordi det ikke var Capello selv som ringte, hadde han ringt personlig hadde Paul blitt med England til VM selvom han hadde trukket seg fra landslaget.

Når han takket for seg etter sin testimonialkamp sa han typisk nok at han var glad det var gjort og hevdet etter kampen at grunnen til at det kom 75000 var at folk ville se Cantona tilbake på Old Trafford, men det var feil Alle var der for å hylle en av tidenes beste og mest trofaste spillere. I Dagbladet sin artikkel etter testemonialen er det et bilde av Paul Scholes og Pele. Det er mot spillere som Pele, George Best, Bobby Charlton og Ryan Giggs man må måle den lille rødtoppen fra Salford, Premier League blir garantert fattigere uten Paul Scholes