Noen husker muligens at Norge for noen år siden spilte kvallikkamper mot Aserbadsjan. Det de færreste nok fikk med seg var navnet på nasjonalstadionet i Aserbadsjan: Tofik Bakhramov stadion. Dette stadionet er oppkalt etter Aserbadsjan sin største fotballpersonlighet, men han var ikke fotballspiller, han var linjedommer.
Det var den godeste Tofik som godkjente tidenes mest kontroversielle scoring. Det var i VM-finalen i 1966, Geoff Hurst smalt ballen i tverrleggeren, så dalte ballen ned, men var den inne? Med dagens teknologi er det fremdeles ingen som med sikkerhet kan si om ballen var inne eller ikke, hvordan kune Tofik være så sikker i sin sak?
Svaret kom når Tofik Bakhramov lå på dødsleiet, da ble han spurt:"hvordan kunne du være så sikker i din sak?" Tofik svarte med et eneste ord:"Stalingrad." Tofik Bakhramov var gammel soldat og godkjente scoringen som en hyllest til innbyggerene i byen og de sovjetiske soldatene sin kamp mot Tyskland i 1941-42.
Lite visste de tyske soldatene som kjempet i Stalingrad at denne kampen senere skulle frata dem VM tittelen i fotball på selveste Wembley stadium.
Hvorfor skriver jeg dette i dag?
Tyskland har fått sin revansj og Englands utlikning mot Tyskland i VM, men dommeren godkjente den ikke. Mens vi venter på videodømming, som sikkert kommer til neste VM, kan vi sende Tofik Bakhramov en vennlig tanke og gi ham litt av den æren han fortjener for England sin legendariske VM-seier.
søndag 27. juni 2010
tirsdag 22. juni 2010
Storhaug
Jeg skal holde et foredrag om Storhaug sin historie siste 50 år denne uken og har på grunn av det fått behov for å systematisere og skrive ned det jeg kan om bydelen.
Storhaug var opprinnelig myrer og utmark. Når Stavanger begynte å vokse på begynnelsen av 1800-tallet trengte man spesielt sjøtomter i byen. Derfor startet en gradvis overtakelse av områder på Hetlandhalvøyen i byens nabokommune. I disse områdene ble det mulig å bygge ut både sjøhus, boliger og plasskrevende, men nødvendige reperbaner som laget tauverk til byens seilskuter.
Fra midt på 1800 tallet ble det vanlig for bønder fra Høgsfjorden å slå seg ned på Storhaug, her kunne de drenere og dyrke opp ny mark og dermed fortsette den livsstilen de kjente hjemmefra som fiskeribønder, gårdbruker på sommeren og fiskere på vinteren. Så sent som rundt 1.verdenskrig var det betydelig jordbruk på Storhaug.
Med sild og seilskutetidens fall rundt 1880 ble det mange ledige næringslokaler i Stavanger og behovet for å innlemme nye deler av Hetlandshalvøyen stoppet opp, men noe nytt var i gang, hermetikkindustrien var i startfasen.
På denne tiden var det en stor arbeidsgiver på Hetlandshalvøyen, Stavanger Støberi & Dok i Spilderhaugsviken. Dette var byens første store industribedrift. Selvom bedriften la ned rundt 1930 flyter flere av skipene de bygget enda, "Rogaland," "Oscar II" og ikke minst "Suldal" på Suldalsvannet. Ut fra denne bedriften startet også samvirkelaget som i dag er en del av kjeden Coop.
Når hermetikken vokste for alvor fra rundt 1900 var det naturlig å se mot Hetlandshalvøyen for å finne plass til nye fabrikker og ikke minst boliger til arbeiderene. På Hetlandshalvøyen var det kort vei til Fiskepiren hvor brislingen kom inn om morgenen, det var god plass og det var mulig for første gang i Stavanger å regulere og bygge opp et stort og sammenhengende industriområde. Dette førte til at Storhaug ble Norges mest industrialiserte bydel med rundt 50 hermetikkfabrikker og flere av støttenæringene som grafisk virksomhet, blikkenslagere og gummifabrikker. Man hadde også bedrifter som Tou bryggeri, Norsk Hammerverk, Nordkronen mølle, hagltårnet osv. Tiden frem mot 2.verdenskrig var en ekspansjonsperiode for bydelen.
Etter krigen stoppet mye av veksten opp. Hermetikken med støttenæringer stagnerte utover 50 tallet og flere fabrikker gikk over ende og man bygget opp nye og effektive sentralfabrikker. Et godt eksempel på dette var Bjelland sin sentralfabrikk på verven.
Veksten stoppet opp og bydelen forfalt. Det var lite byggeaktivitet og flere industrilokaler sto tomme.
I løpet av 1990 tallet ble flere planer for bydelen vedtatt og man startet en storstilt utbygging av leiligheter i de gamle industriområdene. I dag er leiligheter og kultur hjørnesteiner i den videre utbyggingen av det som en gang var Norges mest industrialiserte bydel.
Storhaug var opprinnelig myrer og utmark. Når Stavanger begynte å vokse på begynnelsen av 1800-tallet trengte man spesielt sjøtomter i byen. Derfor startet en gradvis overtakelse av områder på Hetlandhalvøyen i byens nabokommune. I disse områdene ble det mulig å bygge ut både sjøhus, boliger og plasskrevende, men nødvendige reperbaner som laget tauverk til byens seilskuter.
Fra midt på 1800 tallet ble det vanlig for bønder fra Høgsfjorden å slå seg ned på Storhaug, her kunne de drenere og dyrke opp ny mark og dermed fortsette den livsstilen de kjente hjemmefra som fiskeribønder, gårdbruker på sommeren og fiskere på vinteren. Så sent som rundt 1.verdenskrig var det betydelig jordbruk på Storhaug.
Med sild og seilskutetidens fall rundt 1880 ble det mange ledige næringslokaler i Stavanger og behovet for å innlemme nye deler av Hetlandshalvøyen stoppet opp, men noe nytt var i gang, hermetikkindustrien var i startfasen.
På denne tiden var det en stor arbeidsgiver på Hetlandshalvøyen, Stavanger Støberi & Dok i Spilderhaugsviken. Dette var byens første store industribedrift. Selvom bedriften la ned rundt 1930 flyter flere av skipene de bygget enda, "Rogaland," "Oscar II" og ikke minst "Suldal" på Suldalsvannet. Ut fra denne bedriften startet også samvirkelaget som i dag er en del av kjeden Coop.
Når hermetikken vokste for alvor fra rundt 1900 var det naturlig å se mot Hetlandshalvøyen for å finne plass til nye fabrikker og ikke minst boliger til arbeiderene. På Hetlandshalvøyen var det kort vei til Fiskepiren hvor brislingen kom inn om morgenen, det var god plass og det var mulig for første gang i Stavanger å regulere og bygge opp et stort og sammenhengende industriområde. Dette førte til at Storhaug ble Norges mest industrialiserte bydel med rundt 50 hermetikkfabrikker og flere av støttenæringene som grafisk virksomhet, blikkenslagere og gummifabrikker. Man hadde også bedrifter som Tou bryggeri, Norsk Hammerverk, Nordkronen mølle, hagltårnet osv. Tiden frem mot 2.verdenskrig var en ekspansjonsperiode for bydelen.
Etter krigen stoppet mye av veksten opp. Hermetikken med støttenæringer stagnerte utover 50 tallet og flere fabrikker gikk over ende og man bygget opp nye og effektive sentralfabrikker. Et godt eksempel på dette var Bjelland sin sentralfabrikk på verven.
Veksten stoppet opp og bydelen forfalt. Det var lite byggeaktivitet og flere industrilokaler sto tomme.
I løpet av 1990 tallet ble flere planer for bydelen vedtatt og man startet en storstilt utbygging av leiligheter i de gamle industriområdene. I dag er leiligheter og kultur hjørnesteiner i den videre utbyggingen av det som en gang var Norges mest industrialiserte bydel.
tirsdag 15. juni 2010
Richard Herrmann
Det er trist å lese på NRK sine nettsider at den mangeårige Londonkorrespondenten Richard Herrmann er død, 90 år gammel.
Gjennom mange år var han NRK sin stemme fra London, det var hans by. Her jobbet han for Reuters hvor han blant annet ble britisk redaktør.
Når han senere ble NRK sin mann i London leverte han jevnlige kåserier. Han kombinerte stor kunnskap med en humoristisk fortellerstil. Herrmann sine kåserier er både lærerike og morsomme. Han tar for seg slekten til hertugen av Marlbourugh sin lange historie fra den første hertugen helt frem til Winston Churchill. Her får man intriger på kongen sitt soveværelse og glimt inn i personen Churchill under 2. verdenskrig. Han forteller levende om Tudorene og deres sterke kvinne Elisabeth den 1. En av historiens viktigste kvinner.
Han tar for seg historien til britiske statsministre og fallet til det britiske imperiet, alt med kunnskap og glimt i øyet.
Nå under VM må jeg også nevne boken: "da ballen ble rund og andre historier." En fantastisk bok med de sprøeste og morsomste innblikk i fotballens fantastiske verden. En bok som tente min fotballinteresse for cirka 20 år siden. Etter å ha lest den boken var jeg fotballfrelst.
Sjekk ut Richard Herrmann sine kåserier på NRK Gull sine nettsider: http://nrk.no/kanal/nrk_gull/1.5486618 de vil gi et helt nytt syn på historie.
Hvil i fred og takk for mange hyggelige stunder.
Gjennom mange år var han NRK sin stemme fra London, det var hans by. Her jobbet han for Reuters hvor han blant annet ble britisk redaktør.
Når han senere ble NRK sin mann i London leverte han jevnlige kåserier. Han kombinerte stor kunnskap med en humoristisk fortellerstil. Herrmann sine kåserier er både lærerike og morsomme. Han tar for seg slekten til hertugen av Marlbourugh sin lange historie fra den første hertugen helt frem til Winston Churchill. Her får man intriger på kongen sitt soveværelse og glimt inn i personen Churchill under 2. verdenskrig. Han forteller levende om Tudorene og deres sterke kvinne Elisabeth den 1. En av historiens viktigste kvinner.
Han tar for seg historien til britiske statsministre og fallet til det britiske imperiet, alt med kunnskap og glimt i øyet.
Nå under VM må jeg også nevne boken: "da ballen ble rund og andre historier." En fantastisk bok med de sprøeste og morsomste innblikk i fotballens fantastiske verden. En bok som tente min fotballinteresse for cirka 20 år siden. Etter å ha lest den boken var jeg fotballfrelst.
Sjekk ut Richard Herrmann sine kåserier på NRK Gull sine nettsider: http://nrk.no/kanal/nrk_gull/1.5486618 de vil gi et helt nytt syn på historie.
Hvil i fred og takk for mange hyggelige stunder.
søndag 13. juni 2010
Røgede Norske Sardiner (Hermetikken del 2)
Når Stavanger Preserving CO sin første leder får en utmerkelse av Norske HErmetikkfabrikanters Forening for å ha funnet opp Røgede Norske Sardiner," blir det bråk. Det hevdes at Kaptein Mejlænder ikke er opphavsmannen bak dette populære produktet, det var Hagtor Thorsen fra Sunde i Sunnhordland som var den rette oppfinner, mente mange.
Hagtor Thorsen drev fra 1858 med nedleggelse av ansjos. Han prøvde seg i 1866 med "Røget Brisling i Kraft" og han burde derfor få utmerkelsen og ikke Kaptein Mejlænder som kom nesten 20 år senere. Problemet til Hagtor Thorsen var at han ikke fikk omsetning på produktet sitt og det forsvant dermed inn i historiens glemmebok.
Den offisielle historien er at Kaptein Mejlænder tidlig i 1880 årene blir invitert til handelsmann Gabrielsen sine sjøhus i Sandviken. Der sjøhuset lå, reises i dag Stavangers nye konserthus. Det kan nevnes at arkitetutkastet som vant het: "I boks." Et særdeles treffende navn på riktig sted. I sjøhusene hadde Gabrielsen innredet røykeri og røykte "Kieler-sprotten," etter tysk modell. Kaptein Mejlænder kommer bort og smaker på produktet og liker det. Gabrielsen og Mejlænder blir enige om et sammarbeid. Kaptein Mejlænder vil forsøke å legge fisken i olje etter modell av franske sardiner. Han liker produktet og bestemmer seg for å kalle produktet "Røgede Norske Sardiner," for på den måten å utnytte det franske merkenavnet. Sardiner var et luksusprodukt som få hadde råd til. Det er i markedsføringen av produktet Mejlænder blir den store pioneren.
Som gammel sjøkaptein har Mejlænder kontakter over hele verden og utnytter disse i markedsføringen. Hver gang han sender ut sin korrespondanse legger han ved etpar esker Sardiner og får bestillinger fra hele verden. Slik bygges markedet opp for de norske sardinene og veksten starter.
Produktet kommer i rett tid. Stavanger er i dyp krise etter at byens gamle handelshus har gått over ende. Hus er billige og det trengs ingen maskiner for å starte hermetikkfabrikk. De neste årene startes flere fabrikker, inkludert den litt spesielle Claus Andersens Enke. Den blir drevet av Anna Andersen. Hun kaller fabrikken opp etter sin avdøde ektemann fordi hun er redd det kan bli reaksjoner på å kalle opp fabrikken i sitt eget navn.
Grunnlaget er lagt og snart kommer den eksplosive veksten.
Hagtor Thorsen drev fra 1858 med nedleggelse av ansjos. Han prøvde seg i 1866 med "Røget Brisling i Kraft" og han burde derfor få utmerkelsen og ikke Kaptein Mejlænder som kom nesten 20 år senere. Problemet til Hagtor Thorsen var at han ikke fikk omsetning på produktet sitt og det forsvant dermed inn i historiens glemmebok.
Den offisielle historien er at Kaptein Mejlænder tidlig i 1880 årene blir invitert til handelsmann Gabrielsen sine sjøhus i Sandviken. Der sjøhuset lå, reises i dag Stavangers nye konserthus. Det kan nevnes at arkitetutkastet som vant het: "I boks." Et særdeles treffende navn på riktig sted. I sjøhusene hadde Gabrielsen innredet røykeri og røykte "Kieler-sprotten," etter tysk modell. Kaptein Mejlænder kommer bort og smaker på produktet og liker det. Gabrielsen og Mejlænder blir enige om et sammarbeid. Kaptein Mejlænder vil forsøke å legge fisken i olje etter modell av franske sardiner. Han liker produktet og bestemmer seg for å kalle produktet "Røgede Norske Sardiner," for på den måten å utnytte det franske merkenavnet. Sardiner var et luksusprodukt som få hadde råd til. Det er i markedsføringen av produktet Mejlænder blir den store pioneren.
Som gammel sjøkaptein har Mejlænder kontakter over hele verden og utnytter disse i markedsføringen. Hver gang han sender ut sin korrespondanse legger han ved etpar esker Sardiner og får bestillinger fra hele verden. Slik bygges markedet opp for de norske sardinene og veksten starter.
Produktet kommer i rett tid. Stavanger er i dyp krise etter at byens gamle handelshus har gått over ende. Hus er billige og det trengs ingen maskiner for å starte hermetikkfabrikk. De neste årene startes flere fabrikker, inkludert den litt spesielle Claus Andersens Enke. Den blir drevet av Anna Andersen. Hun kaller fabrikken opp etter sin avdøde ektemann fordi hun er redd det kan bli reaksjoner på å kalle opp fabrikken i sitt eget navn.
Grunnlaget er lagt og snart kommer den eksplosive veksten.
lørdag 12. juni 2010
Hermetikk
De siste 3 årene har jeg jobbet ved Norsk Hermetikkmuseum i Stavanger. Jeg synes derfor at det er naturlig å skrive litt om denne industrien som totalt dominerte i Stavanger første halvdel av 1900-tallet.
Hermetikkindustrien begynner med franskmannen Nicolas Appert som oppfant en metode for å lagre mat. Han vant en konkurranse utlyst av Napoleon som skulle sikre de franske troppene god mat på slagmarken. Hans metode gikk ut på at man lagret mat på glass og kokte glasset for å øke holdbarheten. Senere oppfant hans sønn Raymond C. Appert opp autoklaven, en trykkoker som steriliserer hermetikken.
Den første hermetikkfabrikken i Norge ble startet av Chr. August Thorne i Drammen i 1841. Han hermetiserte det meste av matvarer, fisk, kjøtt, grønnsaker og bær. Det viktigste produktet var suppe med oksekjøtt. Disse var populære på seilskuter i en tid da man brukte ca. 140 døgn fra Norge til Australia. Leser man beretninger fra seilskutetiden er det lett å forstå at produktet ble populært. I tillegg til seilskutene kjøpte hæren store mengder med oksesuppe av Thorne og fra landets 2. hermetikkfabrikk i Mandal.
Den første fabrikken som starter i Stavanger var Stavanger Preserving CO. De åpner fabrikk der Straen senteret ligger i dag i 1873. Deres forretningside var å forsyne Stavanger sine seilskuter med god mat på sine reiser.
Bak foretaket sto flere av byens ledende menn som Lars Berentsen og kjøpmann Groom. Som daglig leder ansatte de Kaptein Mejlænder. Han var en tidligere sjøkaptein som visste hvor viktig det var med god mat på lange turer og han var kreativ og hadde kontakter over hele verden.
Mer om hvordan han revolusjonerte industrien kommer i neste blogg.
Hermetikkindustrien begynner med franskmannen Nicolas Appert som oppfant en metode for å lagre mat. Han vant en konkurranse utlyst av Napoleon som skulle sikre de franske troppene god mat på slagmarken. Hans metode gikk ut på at man lagret mat på glass og kokte glasset for å øke holdbarheten. Senere oppfant hans sønn Raymond C. Appert opp autoklaven, en trykkoker som steriliserer hermetikken.
Den første hermetikkfabrikken i Norge ble startet av Chr. August Thorne i Drammen i 1841. Han hermetiserte det meste av matvarer, fisk, kjøtt, grønnsaker og bær. Det viktigste produktet var suppe med oksekjøtt. Disse var populære på seilskuter i en tid da man brukte ca. 140 døgn fra Norge til Australia. Leser man beretninger fra seilskutetiden er det lett å forstå at produktet ble populært. I tillegg til seilskutene kjøpte hæren store mengder med oksesuppe av Thorne og fra landets 2. hermetikkfabrikk i Mandal.
Den første fabrikken som starter i Stavanger var Stavanger Preserving CO. De åpner fabrikk der Straen senteret ligger i dag i 1873. Deres forretningside var å forsyne Stavanger sine seilskuter med god mat på sine reiser.
Bak foretaket sto flere av byens ledende menn som Lars Berentsen og kjøpmann Groom. Som daglig leder ansatte de Kaptein Mejlænder. Han var en tidligere sjøkaptein som visste hvor viktig det var med god mat på lange turer og han var kreativ og hadde kontakter over hele verden.
Mer om hvordan han revolusjonerte industrien kommer i neste blogg.
torsdag 10. juni 2010
Faces
Mens jeg venter på VM bruker jeg mye tid på musikk. I det siste har jeg oppdaget The faces. The Faces ble opprettet på restene av The Small Faces i 1969 og besto av:
Ian McLagan på keyboard
Kenny Jones på trommer
Ronnie Lane på vokal og bass
Ron Wood på gitar
og ikke minst en ung og kul Rod Stewart på vokal.
Navnet Faces spiller på Mod kulturen i England hvor den med tøffest scooter og dyrest dress var The Face, eller lederen.
Karrieren til Faces ble forholdsvis kort og de ga ut 5 album fra 69 til 74 inkludert et live opptak. Det var et band som manglet den store hit låten, men de var dyktige musikere og fargerike personligheter og har inspirert senere musikere og samtidige band.
Det kan nevnes at etter bandet ble oppløst erstattet Kenny Jones Keith Moon som trommis i The Who, Rod Stewart har en lang og suksessfull solokarriere, det hadde også Ronnie Lane og Ron Wood har de siste 35 år spilt gitar i Rolling Stones.
En tragisk historie om Ronnie Lane er at han hadde dårlig økonomi i tiden etter the Faces. Han eide 6 bånd som han kunne spille inn album på og hadde ikke råd til å kjøpe nye. Det førte til at han slettet båndene etter hvert album han spilte inn, det finnes derfor ikke mastertaper av hans arbeider og albumene kan ikke bli gitt ut på nytt. Han forblir derfor en godt bevart hemmelighet for musikelskere. Det er absolutt verdt å sjekke opp hans arbeider.
For de som vil undersøke Faces ligger det endel klipp på YouTube, jeg anbefaler Maybe I´m mazed og Ooh lala. Ooh lala finnes også i en fantastisk versjon med Ron Wood i 2004. Her stiller Wood god og full på Fender sitt 50 årsjubileum med en Gibson gitar. Stemmen er noe rå og spruket, men det er herlig lytting alikevel.
Det ryktes om comeback fra Faces på utvalgte festivaler i England i sommer. Men det blir uten Ronnie Lane, som døde av MS i 1997 og det er ikke sikkert at Rod Stewart har tid, men det blir nok gode show.
Ian McLagan på keyboard
Kenny Jones på trommer
Ronnie Lane på vokal og bass
Ron Wood på gitar
og ikke minst en ung og kul Rod Stewart på vokal.
Navnet Faces spiller på Mod kulturen i England hvor den med tøffest scooter og dyrest dress var The Face, eller lederen.
Karrieren til Faces ble forholdsvis kort og de ga ut 5 album fra 69 til 74 inkludert et live opptak. Det var et band som manglet den store hit låten, men de var dyktige musikere og fargerike personligheter og har inspirert senere musikere og samtidige band.
Det kan nevnes at etter bandet ble oppløst erstattet Kenny Jones Keith Moon som trommis i The Who, Rod Stewart har en lang og suksessfull solokarriere, det hadde også Ronnie Lane og Ron Wood har de siste 35 år spilt gitar i Rolling Stones.
En tragisk historie om Ronnie Lane er at han hadde dårlig økonomi i tiden etter the Faces. Han eide 6 bånd som han kunne spille inn album på og hadde ikke råd til å kjøpe nye. Det førte til at han slettet båndene etter hvert album han spilte inn, det finnes derfor ikke mastertaper av hans arbeider og albumene kan ikke bli gitt ut på nytt. Han forblir derfor en godt bevart hemmelighet for musikelskere. Det er absolutt verdt å sjekke opp hans arbeider.
For de som vil undersøke Faces ligger det endel klipp på YouTube, jeg anbefaler Maybe I´m mazed og Ooh lala. Ooh lala finnes også i en fantastisk versjon med Ron Wood i 2004. Her stiller Wood god og full på Fender sitt 50 årsjubileum med en Gibson gitar. Stemmen er noe rå og spruket, men det er herlig lytting alikevel.
Det ryktes om comeback fra Faces på utvalgte festivaler i England i sommer. Men det blir uten Ronnie Lane, som døde av MS i 1997 og det er ikke sikkert at Rod Stewart har tid, men det blir nok gode show.
onsdag 9. juni 2010
Klosterlivets Gleder
I dag skal jeg gå i kloster. De siste 4 årene har jeg vært munk på deltid. Det er ganske imponerende av en ateist.
Dette kommer av at jeg en gang i blant jobber på Utstein Kloster, Norges eneste bevarte middelalderkloster.
Det er noe spesielt med å dra ut til klosteret. Det ligger for seg selv ut mot havet omgitt av vann og grønne marker. Når man går rundt kan man nesten kjenne historien rundt seg. Ifølge Snorre hadde Harald Hårfagre en av sine kongsgårder her, skalden Torbjørn Hornsklove hevder at Kong Harald dro ut hit etter slaget i Hafrsfjord.
Mye tyder på at Kong Magnus Lagabøte begynte på de bygningene som står der ute i dag. Senere sies det at han ga bort kongsgården med eiendommer til Augustiner munkene. Dette var en spesiell orden. Augustinerene var høyt utdannet før de gikk inn i klosteret, var velstående og hadde store kunnskaper om medisin osv.
Etter reformasjonen ble bygningene brukt som gårdsbygninger. Den viktigste av gårdsherrene var muligens opplysningstidens Christoffer Garman. Han var full av initiativ og drev med mye, men sauen og ull var det so stod ham nærmest. Han var populær blant bønder i distriktet og det hevdes at det var Christoffer som hindret Strilopprøret i å spre seg til Rogaland.
I 1965 åpnet klosteret dørene for publikum, etter en lang og omfattende restaurering. Museet er godt besøkt og man kan oppleve både middelalderens ro og herregård fra 1750 tallet.
For besøk, sjekk: www.utstein-kloster.no
Dette kommer av at jeg en gang i blant jobber på Utstein Kloster, Norges eneste bevarte middelalderkloster.
Det er noe spesielt med å dra ut til klosteret. Det ligger for seg selv ut mot havet omgitt av vann og grønne marker. Når man går rundt kan man nesten kjenne historien rundt seg. Ifølge Snorre hadde Harald Hårfagre en av sine kongsgårder her, skalden Torbjørn Hornsklove hevder at Kong Harald dro ut hit etter slaget i Hafrsfjord.
Mye tyder på at Kong Magnus Lagabøte begynte på de bygningene som står der ute i dag. Senere sies det at han ga bort kongsgården med eiendommer til Augustiner munkene. Dette var en spesiell orden. Augustinerene var høyt utdannet før de gikk inn i klosteret, var velstående og hadde store kunnskaper om medisin osv.
Etter reformasjonen ble bygningene brukt som gårdsbygninger. Den viktigste av gårdsherrene var muligens opplysningstidens Christoffer Garman. Han var full av initiativ og drev med mye, men sauen og ull var det so stod ham nærmest. Han var populær blant bønder i distriktet og det hevdes at det var Christoffer som hindret Strilopprøret i å spre seg til Rogaland.
I 1965 åpnet klosteret dørene for publikum, etter en lang og omfattende restaurering. Museet er godt besøkt og man kan oppleve både middelalderens ro og herregård fra 1750 tallet.
For besøk, sjekk: www.utstein-kloster.no
tirsdag 8. juni 2010
En gang må være den første
En blogg for en som ikke har mye å si kan bli festlig.
Her kommer sikkert mye rart med tiden, men dette er første innlegg, så jeg begynner rolig.
Dagene nå brukes til nedtelling til VM. Jeg gleder meg sykt. Det jeg har sett av stemningsrapporter fra Sør-Afrika virker helt fantastisk. For første gang skal verdens beste fotballspillere konkurrere på afrikans jord. Inntrykket mitt er at hele kontinentet er klar for å vise verden noe. Jeg gleder meg til sinnsyk stemning på tribunene, FK Fotball sine daglige oppdateringer og ikke minst fantastisk fotball.
Jeg kommer ikke med forhåndstips, men som anglofil håper jeg selvfølgelig på England, men håper også at et lag fra Afrika kan overraske stort. Jeg er av dem som husker Roger Milla og Kamerun sin vanvittige fotballglede fra Italia og håper at et nytt afrikansk lag kan vise det samme i år og få hele kontinentet og verden bak seg.
Jeg sier som Pondus: "Balleluja"
Her kommer sikkert mye rart med tiden, men dette er første innlegg, så jeg begynner rolig.
Dagene nå brukes til nedtelling til VM. Jeg gleder meg sykt. Det jeg har sett av stemningsrapporter fra Sør-Afrika virker helt fantastisk. For første gang skal verdens beste fotballspillere konkurrere på afrikans jord. Inntrykket mitt er at hele kontinentet er klar for å vise verden noe. Jeg gleder meg til sinnsyk stemning på tribunene, FK Fotball sine daglige oppdateringer og ikke minst fantastisk fotball.
Jeg kommer ikke med forhåndstips, men som anglofil håper jeg selvfølgelig på England, men håper også at et lag fra Afrika kan overraske stort. Jeg er av dem som husker Roger Milla og Kamerun sin vanvittige fotballglede fra Italia og håper at et nytt afrikansk lag kan vise det samme i år og få hele kontinentet og verden bak seg.
Jeg sier som Pondus: "Balleluja"
Abonner på:
Innlegg (Atom)
