Hverdag

For tiden studerer jeg i Bergen og bor i Stavanger. Innimellom blir denne pendlingen litt hektisk, men slik som forelesningene er nå trenger jeg bare å reise opp en gang i uken. Jeg går på masterprogrammet i historie og har valgt å gå inn på temaet på tvers av grenser om globalisering og konkurranseregulering. Ikke overraskende for de som kjenner meg er planen å skrive min masteroppgave om hermetikkindustrien. Det jeg jobber løst med i hodet nå for tiden er å skrive om sammenslutningen av Norway Foods, men det er lenge til den oppgaven.

Nå har jeg to fag, Masterseminar og historisk teori og metode. Det siste faget er et rent teorifag hvor vi skal analysere forskningslitteratur, tema for forelesninger kan være: Historie i geografiske og politiske rom: komparasjon relasjon og påvirknad, Diskursanalyse, globalhistoriografiske perspektiv og den språklige vendinga og den postmoderne utfordringa. Meningen med dette faget er å gi oss verktøy til å analysere og bruke forskningslitteratur. Det hele ender med en 6 timers skoleeksamen 21.november.

Masterseminaret er en samling av studenter på flere nivå som skriver om tematikk som går under temaet globalisering. På seminaret utveksler studentene ideer, utkast og deler av oppgaver. Nivået jeg ligger på heter 301 og er et fag hvor jeg skal vise at jeg har lært noe i det andre faget, å analysere og bruke forskningslitteratur. Her skal vi skrive en oppgave på cirka 10 sider med analyse av totalt 1200 sider forskningslitteratur. Denne litteraturen velger vi selv og det er lurt om den har en viss relevans opp mot den senere masteroppgaven.

Det finnes merkelig nok ikke 1200 sider forskningslitteratur om hermetikkindustrien så da må jeg lese og analysere et beslektet emne. Siden jeg skal forkusere på karteller i hermetikken skal jeg nå sette meg inn i norske karteller. De fantes det mange av og noen påvirker oss i dag. For tiden har jeg lånt omtrent 10 bøker fra 4 forskjellige bibliotek med tematikk om norsk økonomisk historie og karteller. Jeg leser om mye rart og det er ikke umulig at det snart kommer et sammendrag om melkeprisen og regulering av denne på bloggen, selvfølgelig i et forskningsanalytisk perspektiv.

For tiden er ikke pensum og oppgaven min største bekymring, men å levere riktig bok på riktig bibliotek til rett tid.

Duncan Edwards

Hva kan man egentlig skrive om en person som dør bare få måneder etter sin 21 årsdag? I Duncan Edwards sitt tilfelle er det mye.

Duncan Edwards ble født 1.oktober 1936 i Dudley, like utenfor Wolverhampton. Dette var en tid Wolves var gode og alle i nabolaget ville spille for dem, men Duncan sa alltid, "Når jeg blir stor skal jeg spille for Manchester United." For å bli god nok måtte han trene og hver dag løp han to kilometer til og fra skolen med ballen i beina.

Når han ble tatt ut på Englands guttelandslag var hele fotballengland etter unge Duncan. Uniteds manager fikk høre om dette og sendte straks sin sjefsspeider til Dudley for å snakke med det store talentet. På turen ned brøt bilen hans sammen, han reiste tilbake til Manchester og assistentmanager Jimmy Murphy og forklarte situasjonen, de kastet seg inn i Murphys bil midt på natten og var fremme i Dudley tidlig neste morgen. De ble da møtt av en trøtt Duncan som sa:" men dere hadde ikke trengt å komme hele den lange veien, jeg har jo allerede bestemt meg for å spille for Manchester United."

På denne tiden kunne man skrive kontrakt med en klubb når man fylte 16 år, og to timer inn i Duncan Edwards 16 årsdag signerte han for favorittklubben Manchester United. Lørdag 4. april 1953 debuterte han på førstelaget mot Cardiff.

Det fortelles at Duncan sto igjen etter hver trening og terpet detaljer, på en sesong spilte han over 90 kamper for klubben på juniorlag, reservelag og A-laget. Fysikken hans var enorm og han var ikke preget av det tøffe programmet, han ville bare spille fotball, hele tiden. Hans første kamp for England kom da han var 18 år og 183 dager, tidenes yngste spiller, han spilte i Europacupen og fikk tilnavnet Bom-bom i Tyskland etter en fantomscoring fra 25 meter.

Av de som kjente ham omtales han som den komplette spiller, han var bygget som en granittblokk og hadde fart og teknikk. Han vant serien i 1956 og 57 og var på god vei til sitt 3. strake mesterskap og han vant Fa youth cup i 1953, 54 og 55.

Den 6. februar 1958 var Duncan ombord i ulykkesflyet i Munchen, han fikk omfattende skader og døde 21.februar, etter to ukers kamp. Når assistent Jimmy Murphy kom til sykehuset etter ulykken smilte Edwards og sa:" Når starter kampen mot Wolverhampton på lørdag Jimmy? Jeg må bli klar til den."

Når jeg leser om Duncan Edwards virker det alltid som om han er for perfekt og for god, men de som har sett ham spille sier at de ikke kan forklare hvor god han var, men noen har prøvd:

Jimmy Murphy: "Hadde han fått leve er jeg sikker på at England kunne vunnet VM i Sverige i 1958. Duncan var nemlig god nok til å kunne overskygge selv den fantastiske Pele."

Tidligere lagkammerat Bobby Charlton: "Han er den beste fotballspilleren jeg har sett; han fikk meg til å føle meg underlegen."

Sitatene er hentet fra supporterklubben sin side om Duncan Edwards, les gjerne mer der:



I dag kunne the Man boy ha feiret sin 75 årsdag, han fikk bare feire 21 av dem selv.