I dag kunne verdens kanskje mest produktive artist fylt 70 år.
Han ble født i Baltimore, men faren var i luftforsvaret, så den unge Frank flyttet rundt i barndommen.
Han slo seg etterhvert ned i Los Angeles og startet platestudio. Studioet var lite og virksomheten beskjeden. En dag fikk Zappa tilbud om å lage en pornofilm i studioet. Han sa nei, men sa han kunne lage lydsporet. Han tok da opp stemmen til kona som lagde lyder og gav det videre. Han som hadde kommet med forslaget var politi og Zappa ble arrestert for usømmelig oppførsel.
Etterhvert dannet han bandet The mothers of invention. Disse ble et populært undergrunnsband på vestkysten. De fikk platekontrakt og debutalbumet ble et av tidenes dyreste debutalbum å lage, mye på grunn av Zappa sin perfeksjonisme. Albumet vakte oppsikt, først og fremst fordi Zappa slaktet hippiebevegelsen generelt og dopkulturen spesielt. Den første utgaven av Mothers ble oppløst, ifølge Zappa selv under en stor fellesturne for plateselskapet. En av artistene på turneen var Duke Ellington, når Zappa så at han måtte tigge 10 dollar avturnemanageren tenkte Zappa: "hvis han ikke kan tjene penger på musikk, har jeg ingenting i bransjen å gjøre."
Han kom sterkt tilbake. Zappa sin produksjon omfatter cirka 75 album, han vsar aktiv i 25 år. Han var alltid i strid med noen, først slaktet han hippier, så plateselskapet Warner Brothers, så discoen og til slutt gikk han i strupen på Al Gore og hans forsalg om å merke musikk på samme måte som filmer. I 1991 ville han stile som uavhengig presidentkandidat, men sykdom forhindret han fra dette.
Slaget han vant mot Warner Brothers omhandlet eierskapet til mastertapene ved opptak. Zappa mente at de var hans, plateselskapet mente at de var deres. Zappa vant og dommen var prinsippielt viktig for alle musikere.
På 70 og 80 tallet drev han med omfattende turnevirksomhet. Bandet han hadde med seg var alltid stort og besto av dyktige musikere. Zappa tolererte ikke dop og alkohol blant musikerene sine, han sparket alle som dopet seg. Han krevde at musikerene hadde teoretisk og praktisk kjennskap til musikk og han krevde mye og hadde derfor tidvis stor utskiftning av musikere på grunn av dette. Han sa en gang selv at han ikke var god nok vokalist til å stille på audition i sitt eget band.
Musikken han utga spenner fra rock, via jazz, til klassisk. Zappa var alltid kontroversiell og i hans levetid ville ikke symfoniorkestre spille musikken hans på grunn av dette, men i dag snart 20 år etter hans død har flere symfoniorkestre spilt musiken hans, kontroversene skygget for musiken selv.
Så i dag kan vi trygt feire en av musikkbransjens mest kontroversielle, produktive og eksentriske artister.
tirsdag 21. desember 2010
torsdag 9. desember 2010
John Lennon
John Winston Lennon ble født 8. oktober 1940 i Liverpool. John sin barndom var ganske tragisk. Faren var sjømann og forlot ham tidlig. Moren var redd og forlot han også tidlig. Derfor vokste John opp hos sin tante Mimi. Når John kom i tenårene fikk han kontakt med moren igjen, men når de begynte å finne tonen ble hun påkjørt og drept av en fyllekjører. Dette var ting som preget ham hele livet og som går igjen i mange av sangene hans.
Når Beatles hadde spilt inn sin første plate kom John stolt hjem til tante Mimi og spilte platen for henne, hannes reaksjon skal ha vært:" Hvis du tror du blir rik og berømt med dette tar du feil." Det fortelles også fra denne tiden at John stemte D-strengen på gitaren sin ned slik at tante Mimi skulle høre han på radio.
Tiden med Beatles blir full av suksess, men mot slutten har John gått lei. Han gifter seg med avantgardekunstneren Yoko Ono og driver bort fra resten av bandet. Han engasjerte seg i fredsarbeid med Yoko og gjorde ting som å ligge i sengen for fred og å kle seg i en sekk for fred. Omtrent samtidig kommer sangen Revolution med Beatles, her synger John:" But when you talk about destruction, don´t you know that you can count me out." Denne strofen fikk han mye kritikk for. Mange mente at man måtte ha revolusjon og bryte ned samfunnet før man bygget noe nytt. John svarte enkelt på kritikken:" Dere kan bryte ned, så bygger jeg opp etterpå."
Etter Beatles flytter John og Yoko til New York. Her bor de i en liten leilighet i the village og engasjerer seg sterkt i politikk og fred. De engasjerer seg så sterkt at John fikk problemer med visumsøknaden sin. Den natten Richard Nixon blir gjenvalgt som president i 72 er John og Yoko på valgfest og stemningen er dårlig. John griper første og beste dame og går inn på et soverom og det blir så høylytt at hele festen hører hva som skjer. Dette blir dråpen og Yoko kaster John ut. Med det starter det som omtales som "the lost weekend." John reiser til L.A og begynner å spille inn plater. Rundt seg har han folk som Ringo og Keith Moon. Det sies at i studio satt John med en 20 litersdunk med vodka og regelen ble at man måtte arbeide de to første timene i studio, resten var festing.
I denne perioden spiller han inn plater, produserer og er veldig produktiv. Han pøser nedpå med Brandy Alexander og spiller, men etterhvert går det opp for han at han mangler noe. Han kutter ut drikkingen og flytter tilbake til New York og spiller inn en ny plate, edru. I løpet av the lost weekend spiller John Lennon inn en singel sammen med Elton John. Elton John prøvde å få John Lennon til å opptre sammen med ham med denne singelen. John svarer bare:" jeg skal opptre når den blir nummer 1." Singelen ble nummer 1 og John Lennon ble med Elton John til Maddison square garden. Elton John sier selv at mottakelsen John fikk denne kvelden er til dags dato det mest overveldende han har hørt. I garderoben etter konserten kom Yoko og the lost weekend var slutt.
Etter dette trakk John seg tilbake og ble husfar. Sønnen Sean blir født samme dag som John får innvilget permanent oppholdstillatelse i USA og setter strek for fire år med kjemping mot myndighetene.
Når John går tilbake til studio er det for å spille inn plate med Yoko, annenhver sang skal være av John og annenhver av Yoko. Innspillingen går bra, og det skumleste som skjer er at John sniker seg ut i gangen for å spise sjokolade uten at Yoko ser det. John får tilbake lysten på musikk og i desember 1980 snakker han om innspillingen av en ny plate og at han vil legge ut på verdensturne. Han gleder seg til å besøke England og tante Mimi igjen.
Om kvelden den 8.desember blir John Lennon skutt av den sinnsyke Mark Chapman utenfor leiligheten sin. Verden er i sjokk. Reaksjonene viste at John Lennon var mer enn en vanlig låtskriver og rockestjerne, han var talsmannen for en hel generasjon.
Mark Chapman har flere ganger søkt om å komme ut av fengsel, men det blir avslått hver gang. Spørsmålet er om det blir avslått på grunn av hans mentale tilstand, eller om det er for hans egen sikkerhet. Han er hatobjekt nummer 1 for en hel gnerasjon og er nok tryggere i fengsel enn ute på gaten.
Når Beatles hadde spilt inn sin første plate kom John stolt hjem til tante Mimi og spilte platen for henne, hannes reaksjon skal ha vært:" Hvis du tror du blir rik og berømt med dette tar du feil." Det fortelles også fra denne tiden at John stemte D-strengen på gitaren sin ned slik at tante Mimi skulle høre han på radio.
Tiden med Beatles blir full av suksess, men mot slutten har John gått lei. Han gifter seg med avantgardekunstneren Yoko Ono og driver bort fra resten av bandet. Han engasjerte seg i fredsarbeid med Yoko og gjorde ting som å ligge i sengen for fred og å kle seg i en sekk for fred. Omtrent samtidig kommer sangen Revolution med Beatles, her synger John:" But when you talk about destruction, don´t you know that you can count me out." Denne strofen fikk han mye kritikk for. Mange mente at man måtte ha revolusjon og bryte ned samfunnet før man bygget noe nytt. John svarte enkelt på kritikken:" Dere kan bryte ned, så bygger jeg opp etterpå."
Etter Beatles flytter John og Yoko til New York. Her bor de i en liten leilighet i the village og engasjerer seg sterkt i politikk og fred. De engasjerer seg så sterkt at John fikk problemer med visumsøknaden sin. Den natten Richard Nixon blir gjenvalgt som president i 72 er John og Yoko på valgfest og stemningen er dårlig. John griper første og beste dame og går inn på et soverom og det blir så høylytt at hele festen hører hva som skjer. Dette blir dråpen og Yoko kaster John ut. Med det starter det som omtales som "the lost weekend." John reiser til L.A og begynner å spille inn plater. Rundt seg har han folk som Ringo og Keith Moon. Det sies at i studio satt John med en 20 litersdunk med vodka og regelen ble at man måtte arbeide de to første timene i studio, resten var festing.
I denne perioden spiller han inn plater, produserer og er veldig produktiv. Han pøser nedpå med Brandy Alexander og spiller, men etterhvert går det opp for han at han mangler noe. Han kutter ut drikkingen og flytter tilbake til New York og spiller inn en ny plate, edru. I løpet av the lost weekend spiller John Lennon inn en singel sammen med Elton John. Elton John prøvde å få John Lennon til å opptre sammen med ham med denne singelen. John svarer bare:" jeg skal opptre når den blir nummer 1." Singelen ble nummer 1 og John Lennon ble med Elton John til Maddison square garden. Elton John sier selv at mottakelsen John fikk denne kvelden er til dags dato det mest overveldende han har hørt. I garderoben etter konserten kom Yoko og the lost weekend var slutt.
Etter dette trakk John seg tilbake og ble husfar. Sønnen Sean blir født samme dag som John får innvilget permanent oppholdstillatelse i USA og setter strek for fire år med kjemping mot myndighetene.
Når John går tilbake til studio er det for å spille inn plate med Yoko, annenhver sang skal være av John og annenhver av Yoko. Innspillingen går bra, og det skumleste som skjer er at John sniker seg ut i gangen for å spise sjokolade uten at Yoko ser det. John får tilbake lysten på musikk og i desember 1980 snakker han om innspillingen av en ny plate og at han vil legge ut på verdensturne. Han gleder seg til å besøke England og tante Mimi igjen.
Om kvelden den 8.desember blir John Lennon skutt av den sinnsyke Mark Chapman utenfor leiligheten sin. Verden er i sjokk. Reaksjonene viste at John Lennon var mer enn en vanlig låtskriver og rockestjerne, han var talsmannen for en hel generasjon.
Mark Chapman har flere ganger søkt om å komme ut av fengsel, men det blir avslått hver gang. Spørsmålet er om det blir avslått på grunn av hans mentale tilstand, eller om det er for hans egen sikkerhet. Han er hatobjekt nummer 1 for en hel gnerasjon og er nok tryggere i fengsel enn ute på gaten.
torsdag 2. desember 2010
Stavangerrenessansen
For det meste blir 1600-tallet sett på som en nedgangsperiode for Stavanger by. Grunnen til dette er to store bybranner, flytting av alle offisielle stillinger til Kristiansand og til slutt nedleggelse av byen i 1680 årene. Men bak dette er det alikevel mulig å finne lyspunkt.
Tidlig på 1600tallet kommer det en rekke kunstnere til byen. Først og fremst er disse hentet for å lage protestantisk kirkeinteriør i distriktets kirker. På denne tid begynte man å utsmykke kirkene etter at reformasjonen hadde feid alt det katolske avguderi fra kirkene.
Kunstnerene vi finner i Stavanger og Ryfyllke på denne tiden er: Lauritz, Magnus og Christen Snekker, Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel. Kunstformen disse representerer kalles ofte for Stavangerrenessansen, eller Snekkerrenessansen. Denne stilen var inspirert av hollandske idealer fra høyrenessansen. Holland var på denne tiden Europas store handelsnasjon og hadde stor innflytelse på kunst og handel i store deler av Nord-Europa.
Her i distriktet var hovedarbeidene kirkeinteriør som altertavler, prekestoler og kirkebenker. Det finnes også enkelte vanlige praktmøbler som kråskap og senger laget i samme stil. Stavangerrenessansen kjennetegnes av enkle former i snekkerarbeidet og av geometrisk ornamentikk som rosetter og båndfletting med stiliserte bladverk og rankeornamenter.
Lauritz og Magnus Snekker jobbet mest i Stavanger regionen, mens en annen med navnet Christen Snekker arbeidet i Suldal og Røldal. Motivene som brukes er som oftest nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen på altertavler mens prekestoler som oftest blir dekorert med de 4 evangelistene.
Flere av disse gamle arbeidene finnes bevart. Har du lyst til å se på dette kan snekkerverkstedet på Stavanger Museum være en god begynnelse. Her er flere av arbeidene stilt ut, men vil du se arbeider fra Stavangerenessansen der de hører hjemme kan du reise til Kvitsøy, Orre, Egersund, Strand, Suldal, Røldal eller Utstein, i kirker her henger enda treskjæringene fra 1600-tallet.
Men vil du oppleve Stavangerrenessanse på sitt beste kan du dra til Årdal og besøke gamle Årdal kirke. Her finnes interiør fra Stavangerrenessansen, men kirken er i tillegg utrustet med malerier og dekor i hele kirkerommet. Hvis kirken er låst når du kommer er det bare å ringe på hos naboen, hun har nøkkel.
Tidlig på 1600tallet kommer det en rekke kunstnere til byen. Først og fremst er disse hentet for å lage protestantisk kirkeinteriør i distriktets kirker. På denne tid begynte man å utsmykke kirkene etter at reformasjonen hadde feid alt det katolske avguderi fra kirkene.
Kunstnerene vi finner i Stavanger og Ryfyllke på denne tiden er: Lauritz, Magnus og Christen Snekker, Peter Reimers og Gottfried Hendtzschel. Kunstformen disse representerer kalles ofte for Stavangerrenessansen, eller Snekkerrenessansen. Denne stilen var inspirert av hollandske idealer fra høyrenessansen. Holland var på denne tiden Europas store handelsnasjon og hadde stor innflytelse på kunst og handel i store deler av Nord-Europa.
Her i distriktet var hovedarbeidene kirkeinteriør som altertavler, prekestoler og kirkebenker. Det finnes også enkelte vanlige praktmøbler som kråskap og senger laget i samme stil. Stavangerrenessansen kjennetegnes av enkle former i snekkerarbeidet og av geometrisk ornamentikk som rosetter og båndfletting med stiliserte bladverk og rankeornamenter.
Lauritz og Magnus Snekker jobbet mest i Stavanger regionen, mens en annen med navnet Christen Snekker arbeidet i Suldal og Røldal. Motivene som brukes er som oftest nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen på altertavler mens prekestoler som oftest blir dekorert med de 4 evangelistene.
Flere av disse gamle arbeidene finnes bevart. Har du lyst til å se på dette kan snekkerverkstedet på Stavanger Museum være en god begynnelse. Her er flere av arbeidene stilt ut, men vil du se arbeider fra Stavangerenessansen der de hører hjemme kan du reise til Kvitsøy, Orre, Egersund, Strand, Suldal, Røldal eller Utstein, i kirker her henger enda treskjæringene fra 1600-tallet.
Men vil du oppleve Stavangerrenessanse på sitt beste kan du dra til Årdal og besøke gamle Årdal kirke. Her finnes interiør fra Stavangerrenessansen, men kirken er i tillegg utrustet med malerier og dekor i hele kirkerommet. Hvis kirken er låst når du kommer er det bare å ringe på hos naboen, hun har nøkkel.
lørdag 27. november 2010
Kongen
I dag er det 18 år siden en av fotballhistoriens beste signieringer. Ryktene vil ha det til at Leeds ringte Sir Alex Ferguson for å forhøre seg om Dennis Irwin, Fergie sa aldri, men hva med Cantona?
Cantona var kjent som en bølle og hadde fått sparken eller forsvunnet fra klubber på grunn av bråk. United måtte ut med 1,2 millioner pund for geniet. Med denne signeringen var fergie sitt første mesterlag komplett. Det var typisk at spissparet Hughes McClair sluttet å score etter nyttår. Med Cantona kom det ny energi inn på topp og United ble en seriøs tittelutfordrer.
Cantona hadde en enorm innvirkning på og utenfor banen og ble raskt en hit blant fansen. Hans arrogante holdning med brystkassen rett ut og kragen rett opp er etterhvert blitt legendarisk og huskes med glede av alle fans. Han hadde grunn til å være arrogant. Han kunne gjøre magiske ting med ballen i beina, en fantastisk flikk eller løp over hele banen som endte opp med scoring.
Lenge så det ut som fergie hadde temmet geniet, men så var uhellet ute. En kald januardag i 95 på Selhurst Park kokte det over. Cantona hadde en dårlig dag og ble utvist. En supporter skjelte ham ut og tidenes mest omtalte Kung-fuspark var et faktum. United suspenderte Cantona ut sesongen, FA ville ikke være dårligere og suspenderte franskmannen i 8 måneder. Cantona var knust, men fremfor å flykte til et nytt land og starte på ny fikk fergie franskmannen til å ta utfordringen med å kjempe videre i United drakt. Comebacket mot Liverpool i september 95 var fantastisk. Cantona scoret mot Liverpool og sesongen endte med the double, han ble årets spiller og scoret selvfølgelig vinnermålet på Wembley i FA-cupfinalen.
Før sesongen 96-97 hadde Umbro planer om å lage en drakt uten krage, Cantona nektet å spille uten krage og Umbro måtte lage en ny drakt. I denne sesongen kom Solskjær til United. Alle som husker tilbake til den tiden husker gleden de begge utviste når de spilte sammen. Etter sesongen var det slutt, Cantona kom med sin legendariske:" When the seaguls follow the trawler, it´s bacause they expect sardines to be thrown in the sea," og forsvant. I Manchester var alt som var igjen en fantastisk vinnerkultur og minnet om kragen som stod rett opp.
Det er sant som Unitedsupportere sier: "66 was a great year for english football, Eric was born." Julegaven fra Leeds blir nok aldri glemt.
Cantona var kjent som en bølle og hadde fått sparken eller forsvunnet fra klubber på grunn av bråk. United måtte ut med 1,2 millioner pund for geniet. Med denne signeringen var fergie sitt første mesterlag komplett. Det var typisk at spissparet Hughes McClair sluttet å score etter nyttår. Med Cantona kom det ny energi inn på topp og United ble en seriøs tittelutfordrer.
Cantona hadde en enorm innvirkning på og utenfor banen og ble raskt en hit blant fansen. Hans arrogante holdning med brystkassen rett ut og kragen rett opp er etterhvert blitt legendarisk og huskes med glede av alle fans. Han hadde grunn til å være arrogant. Han kunne gjøre magiske ting med ballen i beina, en fantastisk flikk eller løp over hele banen som endte opp med scoring.
Lenge så det ut som fergie hadde temmet geniet, men så var uhellet ute. En kald januardag i 95 på Selhurst Park kokte det over. Cantona hadde en dårlig dag og ble utvist. En supporter skjelte ham ut og tidenes mest omtalte Kung-fuspark var et faktum. United suspenderte Cantona ut sesongen, FA ville ikke være dårligere og suspenderte franskmannen i 8 måneder. Cantona var knust, men fremfor å flykte til et nytt land og starte på ny fikk fergie franskmannen til å ta utfordringen med å kjempe videre i United drakt. Comebacket mot Liverpool i september 95 var fantastisk. Cantona scoret mot Liverpool og sesongen endte med the double, han ble årets spiller og scoret selvfølgelig vinnermålet på Wembley i FA-cupfinalen.
Før sesongen 96-97 hadde Umbro planer om å lage en drakt uten krage, Cantona nektet å spille uten krage og Umbro måtte lage en ny drakt. I denne sesongen kom Solskjær til United. Alle som husker tilbake til den tiden husker gleden de begge utviste når de spilte sammen. Etter sesongen var det slutt, Cantona kom med sin legendariske:" When the seaguls follow the trawler, it´s bacause they expect sardines to be thrown in the sea," og forsvant. I Manchester var alt som var igjen en fantastisk vinnerkultur og minnet om kragen som stod rett opp.
Det er sant som Unitedsupportere sier: "66 was a great year for english football, Eric was born." Julegaven fra Leeds blir nok aldri glemt.
torsdag 25. november 2010
George Best
I dag er det 5 år siden George Best døde, gutten fra Belfast som førte "The swinging sixties" ut på fotballbanen.
George bløe født 22.mai 1946 i Belfast. Allerede som liten gutt viste han et eksepsjonelt talent for fotball, men George ville ikke spille på lag, han foretrakk å sparke ballen alene. Som 15 åring spilte han på det lokale laget Cragagh Boys. Han var mindre enn alle på banen, men rundlurte alle med sin eminente teknikk.
Mens han spilte på Cregagh Boys så United sin sjefsspeider Bob Bishop George spille og sendte følgende telegram til Matt Busby:" Jeg tror jeg har funnet et geni." Slike ord var ikke Busby vant til å høre fra sindige Bob og inviterte George til prøvespill hos United. George hadde aldri vært ute av Belfast og rømte hjem allerede dagen etter. Ryktet forteller at Matt Busby hadde sett nok og han reiste hjem til Georges far Dickie for å overtale ham til å sende George tilbake til Manchester. Ryktet vil ha det til at han klarte å overtale Dickie over en flaske Whiskey.
På sin 17 årsdag skrev George under på sin første proffkontrakt med United og debuterte kort tid etter mot West Brom 14.september 1963. Han imponerte tidlig et samlet fotballengland med teknikk, fart og avslutninger.
På 60 tallet var Benfica, anført av Eusebio det dominerende laget i Europa. I 1966 skulle United spille mot dem i europacupen. Manager Matt Busby var klar i garderoben at United skulle spille kompakt og ta det med ro, George hørte ikke etter og laget hattick, "el beatle" var født. George fikk stjernestatus og ble den første fotballspilleren med langt hår og han var populær blant alle som likte fotball. Han sa selv at når han bygde hus med fiskedam pleide ungene på den lokale skolen å stjele fiskene hans og selge dem videre.
Sammen med Bobby Charlton og Dennis Law utgjorde han det som sannsynligvis er Uniteds sterkeste angrepsrekke. Det hele toppet seg med Europacupfinalen på Wembley når United slo Benfica 4-1, 2-1 målet kom etter et fantastisk dribleraid av George.
Ting utenfor banen begynte å ta overhånd og i 1974 fikk Best sparken fra United av manager Tommy Docherty. Han sa at George hadde komt full på trening, men assistenten den gang har senere sagt at George aldri var full på trening eller kamp.
George var en stor playboy og var glad i å feste. Han ble kjent som en munnrapp person, en jornalist spurte: "hva har du brukt pengene på Best?" Svaret var enkelt:" Raske biler, festing og damer, resten har jeg sløst bort." En annen kommentar var:" Jeg har misset mye i mitt liv, Miss Canada, Miss UK og Miss World."
På slutten av livet fikk han et annet spørsmål:" Angrer du på noe Best?" "Ja, den straffen mot Chelsea i 71, Bonnetti, den kødden, reddet, jeg skulle satt den i det andre hjørnet."
Senere har mange Unitedspillere blitt holdt frem som den nye George Best, om Ryan Giggs sa han for 20 år siden:" Han er fremdeles bare 19, det er skremmende hva han kan få til. Og la til på det obligatoriske er han den neste George Best spørsmålet:" Nei, han er den første Ryan Giggs." Fult så heldig var han ikke når han skulle beskrive Beckham:" Han kan ikke bruke venstrefoten, han kan ikke heade, han kan ikke takle og scorer ikke mange mål. Bortsett fra det er han ikke så verst."
Når George Best døde fulgte flere hundretusen med langs veien når han skulle begraves, det var første gang på mange år katolikker kunne bevege seg fritt i de protestantiske områdene i Belfast. Et godt eksempel på at noen ganger er fotball mer enn bare fotball.
Pele har uttalt at George Best var tidenes beste fotballspiller, " Det holder for meg," svarte George Best på det.
George bløe født 22.mai 1946 i Belfast. Allerede som liten gutt viste han et eksepsjonelt talent for fotball, men George ville ikke spille på lag, han foretrakk å sparke ballen alene. Som 15 åring spilte han på det lokale laget Cragagh Boys. Han var mindre enn alle på banen, men rundlurte alle med sin eminente teknikk.
Mens han spilte på Cregagh Boys så United sin sjefsspeider Bob Bishop George spille og sendte følgende telegram til Matt Busby:" Jeg tror jeg har funnet et geni." Slike ord var ikke Busby vant til å høre fra sindige Bob og inviterte George til prøvespill hos United. George hadde aldri vært ute av Belfast og rømte hjem allerede dagen etter. Ryktet forteller at Matt Busby hadde sett nok og han reiste hjem til Georges far Dickie for å overtale ham til å sende George tilbake til Manchester. Ryktet vil ha det til at han klarte å overtale Dickie over en flaske Whiskey.
På sin 17 årsdag skrev George under på sin første proffkontrakt med United og debuterte kort tid etter mot West Brom 14.september 1963. Han imponerte tidlig et samlet fotballengland med teknikk, fart og avslutninger.
På 60 tallet var Benfica, anført av Eusebio det dominerende laget i Europa. I 1966 skulle United spille mot dem i europacupen. Manager Matt Busby var klar i garderoben at United skulle spille kompakt og ta det med ro, George hørte ikke etter og laget hattick, "el beatle" var født. George fikk stjernestatus og ble den første fotballspilleren med langt hår og han var populær blant alle som likte fotball. Han sa selv at når han bygde hus med fiskedam pleide ungene på den lokale skolen å stjele fiskene hans og selge dem videre.
Sammen med Bobby Charlton og Dennis Law utgjorde han det som sannsynligvis er Uniteds sterkeste angrepsrekke. Det hele toppet seg med Europacupfinalen på Wembley når United slo Benfica 4-1, 2-1 målet kom etter et fantastisk dribleraid av George.
Ting utenfor banen begynte å ta overhånd og i 1974 fikk Best sparken fra United av manager Tommy Docherty. Han sa at George hadde komt full på trening, men assistenten den gang har senere sagt at George aldri var full på trening eller kamp.
George var en stor playboy og var glad i å feste. Han ble kjent som en munnrapp person, en jornalist spurte: "hva har du brukt pengene på Best?" Svaret var enkelt:" Raske biler, festing og damer, resten har jeg sløst bort." En annen kommentar var:" Jeg har misset mye i mitt liv, Miss Canada, Miss UK og Miss World."
På slutten av livet fikk han et annet spørsmål:" Angrer du på noe Best?" "Ja, den straffen mot Chelsea i 71, Bonnetti, den kødden, reddet, jeg skulle satt den i det andre hjørnet."
Senere har mange Unitedspillere blitt holdt frem som den nye George Best, om Ryan Giggs sa han for 20 år siden:" Han er fremdeles bare 19, det er skremmende hva han kan få til. Og la til på det obligatoriske er han den neste George Best spørsmålet:" Nei, han er den første Ryan Giggs." Fult så heldig var han ikke når han skulle beskrive Beckham:" Han kan ikke bruke venstrefoten, han kan ikke heade, han kan ikke takle og scorer ikke mange mål. Bortsett fra det er han ikke så verst."
Når George Best døde fulgte flere hundretusen med langs veien når han skulle begraves, det var første gang på mange år katolikker kunne bevege seg fritt i de protestantiske områdene i Belfast. Et godt eksempel på at noen ganger er fotball mer enn bare fotball.
Pele har uttalt at George Best var tidenes beste fotballspiller, " Det holder for meg," svarte George Best på det.
torsdag 18. november 2010
Jørgen Erikssøn
Hvis du går inn i koret i domkirken i Stavanger og ser til høyre, rett bak det lille orgelet vil du se et gammelt portrett, noen mener det er det eldste maleriet i landet, men det er ikke sikkert. På portrettet i helfigur kan man se en streng mann i stram positur med en bok under armen, det er intendent Jørgen Erikssøn, Stavangers viktigste etterreformatoriske biskop.
Jørgen var født i Danmark og var en av mange danske teologer som gjorde karriere i Norge i tiden etter reformasjonen. Han ble prest bare 21 år gammel og reiste til Bergen i 1559 hvor han var rektor ved katedralskolen og senere slottsprest ved Bergenhus festning.
I 1566 bestemte han seg for å studere videre og ble magister i filosofi og studerte ved universitetene i København og Wittenberg. Spesielt oppholdet i Wittenberg har nok påvirket Erikssøn. Han var i byen omtrent 40 år etter Luther sine skrifter som forkynte strenghet og skriften alene og bare 20 år etter Luther sin død. Byen var preget av den nye protestantismen og Luthe sine strenge ideer, noe som passet den unge Erikssøn bra.
Når Erikssøn kom tilbake til Norge ble han forlovet med biskop Skielderuos i Bergen sin datter og fikk plass i domkapitlet i Bergen. Ikke lenge etter ble han utnevnt som medhjelper for den gamle og syke Stavangerbiskopen Rieber, men biskopen likte ikke tanken på at andre skulle hjelpe ham og nektet å ha noe med Erikssøn å gjøre. Da reiste Erikssøn til København og klaget til kongen og ble utnevnt til ny biskop i Stavanger.
Han hadde god kontakt med kongen og fikk gjennomført mye på kort tid, noe av det første han gjorde var å befale at alle sognekirker i bispedømmet skulle vedlikeholdes og repareres. Han forlangte å se og kontrollere alle regnskaper i bispedømmet, slik at han selv kunne ha kotroll over den kirkelige økonomien. Han hatet alt som kunne smake av katolisisme og gamle tanker og gjorde alt for å bryte ned motstand mot protestantismen. Alle var pliktet til å betale tiende til kirken, men i Ryfylke var det vanlig med bondelut. Det betydde at man beholdt en firedel av tienden lokalt til bygdens fattige. Dette smakte av trdisjon og katolisisme og Erikssøn og gikk til kamp. Dette kombinert med at han mente at biskopen skulle slippe skatt og ha fritak for å huse fogden gjorde at han ikke var populær blant vanlige folk. Han var ikke redd for en kamp og gikk gjerne til rettsak mot folk som var mot ham, og han vant somregel.
Noen av prekenene til Jørgen Erikssøn er bevart og viser tydelig en streng mann som fordømmer den ugudelige samtid og maner til tro og lydighet. En gruppe han mente ikke var lydige var folk som drev med magi. Magi var djevelens verk, sort eller hvit og Jørgen var den første som startet heksejakt i Norge. Rogaland var det fylket i Norge som var ivrigst i heksejakten, etter Finnmark. Bålene rundt i fylket har nok gledet og varmet denne guds tjener, på flere måter, når han som guds sanne tjener ryddet opp blant de som ikke var lydige.
Ettermælet til Jørgen Erikssøn er blandet. Han var en glimrende administrator og var den sterke mannen som fikk skikk på Stavanger bispedømme etter reformasjonen og mange av de gamle kirkene i gamle Stavanger bispedømme ble enten restaurert eller bygget i Jørgen sin tid. Samtidig er han den som innførte heksejakten til Norge, en av våre store skampletter. Noen vil nok hylle ham for sitt arbeid, mens andre vil være overbevist om at han brenner i dag, men viktig var han uansett syn.
Jørgen var født i Danmark og var en av mange danske teologer som gjorde karriere i Norge i tiden etter reformasjonen. Han ble prest bare 21 år gammel og reiste til Bergen i 1559 hvor han var rektor ved katedralskolen og senere slottsprest ved Bergenhus festning.
I 1566 bestemte han seg for å studere videre og ble magister i filosofi og studerte ved universitetene i København og Wittenberg. Spesielt oppholdet i Wittenberg har nok påvirket Erikssøn. Han var i byen omtrent 40 år etter Luther sine skrifter som forkynte strenghet og skriften alene og bare 20 år etter Luther sin død. Byen var preget av den nye protestantismen og Luthe sine strenge ideer, noe som passet den unge Erikssøn bra.
Når Erikssøn kom tilbake til Norge ble han forlovet med biskop Skielderuos i Bergen sin datter og fikk plass i domkapitlet i Bergen. Ikke lenge etter ble han utnevnt som medhjelper for den gamle og syke Stavangerbiskopen Rieber, men biskopen likte ikke tanken på at andre skulle hjelpe ham og nektet å ha noe med Erikssøn å gjøre. Da reiste Erikssøn til København og klaget til kongen og ble utnevnt til ny biskop i Stavanger.
Han hadde god kontakt med kongen og fikk gjennomført mye på kort tid, noe av det første han gjorde var å befale at alle sognekirker i bispedømmet skulle vedlikeholdes og repareres. Han forlangte å se og kontrollere alle regnskaper i bispedømmet, slik at han selv kunne ha kotroll over den kirkelige økonomien. Han hatet alt som kunne smake av katolisisme og gamle tanker og gjorde alt for å bryte ned motstand mot protestantismen. Alle var pliktet til å betale tiende til kirken, men i Ryfylke var det vanlig med bondelut. Det betydde at man beholdt en firedel av tienden lokalt til bygdens fattige. Dette smakte av trdisjon og katolisisme og Erikssøn og gikk til kamp. Dette kombinert med at han mente at biskopen skulle slippe skatt og ha fritak for å huse fogden gjorde at han ikke var populær blant vanlige folk. Han var ikke redd for en kamp og gikk gjerne til rettsak mot folk som var mot ham, og han vant somregel.
Noen av prekenene til Jørgen Erikssøn er bevart og viser tydelig en streng mann som fordømmer den ugudelige samtid og maner til tro og lydighet. En gruppe han mente ikke var lydige var folk som drev med magi. Magi var djevelens verk, sort eller hvit og Jørgen var den første som startet heksejakt i Norge. Rogaland var det fylket i Norge som var ivrigst i heksejakten, etter Finnmark. Bålene rundt i fylket har nok gledet og varmet denne guds tjener, på flere måter, når han som guds sanne tjener ryddet opp blant de som ikke var lydige.
Ettermælet til Jørgen Erikssøn er blandet. Han var en glimrende administrator og var den sterke mannen som fikk skikk på Stavanger bispedømme etter reformasjonen og mange av de gamle kirkene i gamle Stavanger bispedømme ble enten restaurert eller bygget i Jørgen sin tid. Samtidig er han den som innførte heksejakten til Norge, en av våre store skampletter. Noen vil nok hylle ham for sitt arbeid, mens andre vil være overbevist om at han brenner i dag, men viktig var han uansett syn.
tirsdag 9. november 2010
Keith Moon
Jeg synes det er på tide å skrive litt om tidenes beste, sprøeste og mest utagerende trommis, Keith Moon fra The Who.
Det fortelles at han allerede i barndommen viste et stort humoristisk talent og barndomsvenner av Keith hevder at hadde han ikke blitt musikker så hadde han blitt en kjent humorist. Musikkarieren startet tidlig, han fikk overtalt moren til å kjøpe slagverk på avbetaling og ble straks med i band i nabolaget. Keith sin favorittmusikk var Beach Boys, han elsket surfemusikk fra Califirnia. Mulig at det fikk fantasien i gang for den unge Keith som drømte seg bort til strender og festing mens han hørte "Good vibrations."
Historien om hvordan han ble med i The Who er etterhvert legendarisk. The Who spilte konsert og Keith var der som publikum, men etter første sett gikk han opp til gitarist Pete Townshend og sa:" I can play better than him." Keith fikk spille neste sett og Pete har senere forklart:" This completely ginger vision appeared, ginger suit, ginger shoes, his hair dyed ginger holding a pale ale. He played the second set on the drums and completely smashed the drumset to pieces."
Han ble med i bandet og med Keih på trommer var The Who klare til å erobre verden. Samspillet i gruppen var unikt, Keith hamret løs på trommer uten å tenke på bagateller som takt, Pete utviklet sin unike gitarstil, mens John Enthwistle holdt takten på bass, samtidig som han nermest spilte sologitar. Oppå dette kommer Roger Daltry sin kraftige og rå stemme. Hitene ble nermest pumpet ut av bandet de neste årene, My generation, substitute, I´m a boy, pictures of Lilly, The Seeker osv. Det underlige er at The Who er et band som aldri har hatt en nummer 1 hit i England.
Livet til Keith ble etterhvert mer og mer utsvevende. Han var kjent for å ta det som fantes av dop, høyt alkoholforbruk, knusing av hotellrom, han kjørte biler i badebasseng og gjennom branner. Han ble samtidig kjent for å leie helikopter for å komme seg til puben 300 meter ned i gaten.
Midt på 70 tallet oppfylte han sin barndomsdrøm og flyttet til Los Angeles. Her ble Ringo Starr hans foretrukne drikkepartner. Det gikk så langt at The Who bestemte seg for å betale for å lage Keith Moon sitt soloalbum, for at han skulle ha noe å gjøre og ikke bare feste, taktikken var feilslått. Keith samlet sine beste festekompiser i studio og festet døgnet rundt. Platen er senere kjent som tidenes dyreste karaokeprosjekt, men kan absolutt anbefales. Den fikk tittelen "Two sides of the Moon." Monologene han har på platen sammen med Ringo er fantastiske.
Omtrent samtidig spilte The Who inn albumet: "The Who by numbers." En dag så Keith dette albumet i butikken og ringte fortvilet og gråtende til bandkollega Pete og sa:" Hvordan kunne dere spille inn en plate uten meg?" Pete svarte:" Men du er jo med Keith, man kan jo høre deg skrike bak trommene på hver sang."
Keith fortsatte festingen og livsttilen sin, men en gang i blant viste han en annen side av seg selv. Sønnen til Ringo, Zeke Starkey har sagt om Keith at ungene alltid gledet seg til hans besøk, for han besøkte oss barn og ikke de voksne. Zeke fikk sitt første trommesett av Keith.
I 1978 bestemte Keith seg for å ta et oppgjør med livet sitt og startet en kur mot sin alkoholisme, kuren gikk ut på at han tok tabletter mot alkoholproblemet. En dag hadde han vært på en filmpremiere i London. Etter premieren tok han for mange av pillene han hadde fått foreskrevet og døde i sengen.
I dag spiller The Who videre, og Keith sin erstatter er Zeke Starkey. Når han ble spurt om hvorfor han tok jobben svarte han med å legge vekt på besøkene til Ketih fra barndommen.
Det fortelles at han allerede i barndommen viste et stort humoristisk talent og barndomsvenner av Keith hevder at hadde han ikke blitt musikker så hadde han blitt en kjent humorist. Musikkarieren startet tidlig, han fikk overtalt moren til å kjøpe slagverk på avbetaling og ble straks med i band i nabolaget. Keith sin favorittmusikk var Beach Boys, han elsket surfemusikk fra Califirnia. Mulig at det fikk fantasien i gang for den unge Keith som drømte seg bort til strender og festing mens han hørte "Good vibrations."
Historien om hvordan han ble med i The Who er etterhvert legendarisk. The Who spilte konsert og Keith var der som publikum, men etter første sett gikk han opp til gitarist Pete Townshend og sa:" I can play better than him." Keith fikk spille neste sett og Pete har senere forklart:" This completely ginger vision appeared, ginger suit, ginger shoes, his hair dyed ginger holding a pale ale. He played the second set on the drums and completely smashed the drumset to pieces."
Han ble med i bandet og med Keih på trommer var The Who klare til å erobre verden. Samspillet i gruppen var unikt, Keith hamret løs på trommer uten å tenke på bagateller som takt, Pete utviklet sin unike gitarstil, mens John Enthwistle holdt takten på bass, samtidig som han nermest spilte sologitar. Oppå dette kommer Roger Daltry sin kraftige og rå stemme. Hitene ble nermest pumpet ut av bandet de neste årene, My generation, substitute, I´m a boy, pictures of Lilly, The Seeker osv. Det underlige er at The Who er et band som aldri har hatt en nummer 1 hit i England.
Livet til Keith ble etterhvert mer og mer utsvevende. Han var kjent for å ta det som fantes av dop, høyt alkoholforbruk, knusing av hotellrom, han kjørte biler i badebasseng og gjennom branner. Han ble samtidig kjent for å leie helikopter for å komme seg til puben 300 meter ned i gaten.
Midt på 70 tallet oppfylte han sin barndomsdrøm og flyttet til Los Angeles. Her ble Ringo Starr hans foretrukne drikkepartner. Det gikk så langt at The Who bestemte seg for å betale for å lage Keith Moon sitt soloalbum, for at han skulle ha noe å gjøre og ikke bare feste, taktikken var feilslått. Keith samlet sine beste festekompiser i studio og festet døgnet rundt. Platen er senere kjent som tidenes dyreste karaokeprosjekt, men kan absolutt anbefales. Den fikk tittelen "Two sides of the Moon." Monologene han har på platen sammen med Ringo er fantastiske.
Omtrent samtidig spilte The Who inn albumet: "The Who by numbers." En dag så Keith dette albumet i butikken og ringte fortvilet og gråtende til bandkollega Pete og sa:" Hvordan kunne dere spille inn en plate uten meg?" Pete svarte:" Men du er jo med Keith, man kan jo høre deg skrike bak trommene på hver sang."
Keith fortsatte festingen og livsttilen sin, men en gang i blant viste han en annen side av seg selv. Sønnen til Ringo, Zeke Starkey har sagt om Keith at ungene alltid gledet seg til hans besøk, for han besøkte oss barn og ikke de voksne. Zeke fikk sitt første trommesett av Keith.
I 1978 bestemte Keith seg for å ta et oppgjør med livet sitt og startet en kur mot sin alkoholisme, kuren gikk ut på at han tok tabletter mot alkoholproblemet. En dag hadde han vært på en filmpremiere i London. Etter premieren tok han for mange av pillene han hadde fått foreskrevet og døde i sengen.
I dag spiller The Who videre, og Keith sin erstatter er Zeke Starkey. Når han ble spurt om hvorfor han tok jobben svarte han med å legge vekt på besøkene til Ketih fra barndommen.
torsdag 21. oktober 2010
Keith Richards
Snart kommer den etterlengtede selvbiografien til et av rockens store ikoner, Keith Richards. Noen teasere er allerede lekket ut, som at ekskona til Keith mente Mick Jagger var dårlig utstyrt. Hun var forøvrig sammen med Stonesgrunnlegger Brian Jones en periode før hun endte opp med Keith. En gang imellom der spilte hun inn noen pikante filmscener med Mick, slik sett har hun nok mer intim kjennskap til Stones enn de fleste.
En annen er at når Johnny Depp forberedte seg til rollen som Jack Sparrow fikk han lov til å være hjemme hos Keith, for å studere oppførselen til en ruset mann. Keith visste ikke hvem han var og trodde han var dealeren til sønnen og lot ham derfor være.
Jeg gleder meg enormt til å lese Keith sin egen story. Han har vært med siden rocken var ny og har laget noen av rockens mest legendariske låter. Han har selv sagt at det var enkelte perioder han ikke husker noe av, men at han har fått god hjelp av venner til å rekonstruere noen tapte år.
Å få Keith sine egne kommetarer til ting som, grunnleggelsen av Stones,Brian Jones sitt dødsfall, Altmount, Exile on main street, den blinde jenta som fulgte Stones på 1977 turneen i USA som han tok seg av, bruddet med Mick, solokarrieren, dopavvenningen, gjenforeningen av Stones og ikke minst om det legendariske fallet fra palmetreet for noen år siden, kan virkelig bli fantastisk.
Keith har også endel gode replikker, som: "Jeg har aldri hatt problemer med dop, bare med politiet." En annen gang Stones var i studio fortelles det at Slash kom innom og ville jamme,var Keith sitt svar var:" Look kid. I like you, but you are not getting anywhere near my fucking amps." En annen gang kom Duran Duran innom og spurte hva Stones gjorde i rommet sammen, svarte Keith:"It´s called playing music man and it´s the only way we record you snotty little turd."
Keih har også uttalt at han ikke tar dop lenger, kvaliteten er ikke lenger god nok. Han uttalte faktisk at han hadde kuttet ut alt usunt, med en vodka i den ene hånden og en røyk i den andre.
Som en personlig melding til alle kjente, ikke planlegg noe med meg den 29. og muligens den 30. oktober, for da fordyper jeg meg i historien om en av rockens største personligheter.
En annen er at når Johnny Depp forberedte seg til rollen som Jack Sparrow fikk han lov til å være hjemme hos Keith, for å studere oppførselen til en ruset mann. Keith visste ikke hvem han var og trodde han var dealeren til sønnen og lot ham derfor være.
Jeg gleder meg enormt til å lese Keith sin egen story. Han har vært med siden rocken var ny og har laget noen av rockens mest legendariske låter. Han har selv sagt at det var enkelte perioder han ikke husker noe av, men at han har fått god hjelp av venner til å rekonstruere noen tapte år.
Å få Keith sine egne kommetarer til ting som, grunnleggelsen av Stones,Brian Jones sitt dødsfall, Altmount, Exile on main street, den blinde jenta som fulgte Stones på 1977 turneen i USA som han tok seg av, bruddet med Mick, solokarrieren, dopavvenningen, gjenforeningen av Stones og ikke minst om det legendariske fallet fra palmetreet for noen år siden, kan virkelig bli fantastisk.
Keith har også endel gode replikker, som: "Jeg har aldri hatt problemer med dop, bare med politiet." En annen gang Stones var i studio fortelles det at Slash kom innom og ville jamme,var Keith sitt svar var:" Look kid. I like you, but you are not getting anywhere near my fucking amps." En annen gang kom Duran Duran innom og spurte hva Stones gjorde i rommet sammen, svarte Keith:"It´s called playing music man and it´s the only way we record you snotty little turd."
Keih har også uttalt at han ikke tar dop lenger, kvaliteten er ikke lenger god nok. Han uttalte faktisk at han hadde kuttet ut alt usunt, med en vodka i den ene hånden og en røyk i den andre.
Som en personlig melding til alle kjente, ikke planlegg noe med meg den 29. og muligens den 30. oktober, for da fordyper jeg meg i historien om en av rockens største personligheter.
mandag 18. oktober 2010
Rudyard Kipling
Rudyard Kipling ble kalt den store imperieforfatteren. Han var født i Bombay, men 5 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i England. Dette var en traumatisk opplevelse for lille Kipling og det kom til å prege ham hele livet. Som ungdom flyttet han tilbake til India og byen Lahore og begynte å jobbe som journalist i en avis der. Han bemerket seg med å skrive dikt på denne tiden.
Kipling behersket dikt, noveller, romaner og barnebøker. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1907. Mest kjent er boken "Jungelboken" som siden den kom ut i 1894 har preget barns oppvekst over hele verden.
Mer ukjent er det at Kipling også skrev shanties. Shanties var rytmiske sanger som ofte ble brukt av sjøfolk for å holde rytmen i arbeid med gangspill og seil for at arbeidet skulle gå fortest mulig. I de fleste havnebyer kunne man høre sjøfolk som sang sine rytmiske sanger. Ofte ble det konkurranse mellom skutene om å ha de beste sangene.
Grunnen til at jeg skriver om Kipling sine shanties er ganske enkel, shantien "Torkild´s song:"
THERE'S no wind along these seas,
Out oars for Stavanger!
Forward all for Stavanger!
So we must wake the white-ash breeze,
Let fall for Stavanger!
A long pull for Stavanger!
Oh, hear the benches creak and strain!
(A long pull for Stavanger!)
She thinks she smells the Northland rain!
(A long pull for Stavanger!)
She thinks she smells the Northland snow,
And she's as glad as we to go,
She thinks she smells the Northland rime,
And the dear dark nights of winter-time.
She wants to be at her own home pier,
To shift her sails and standing gear.
She wants to be in her winter-shed,
To strip herself and go to bed,
Her very bolts are sick for shore,
And we-we want it ten times more!
So all you Gods that love brave men,
Send us a three-reef gale again!
Send us a gale, and watch us come,
With close-cropped canvas slashing home!
But - there's no wind on all these seas,
A long pull for Stavanger!
So we must wake the white-ash breeze,
A long pull for Stavanger!
En av verdens mest kjente forfattere har skrevet om Stavanger. Grunnen til han har gjort dette vet jeg ikke, men Stavanger var en stor seilskuteby med skuter på alle hav. Kipling har sansynligvis sett navnet og muligens hørt et mannskap fra byen synge og blitt inspirert.
Ser man på teksten går det ann å se at han også har visst litt om Stavanger eller Norge, med linjer som:" she thinks she smells the northland snow" og "She thinks she smells the northland rime."
Jeg har ikke funnet ut mye om Kipling sin tilknyttning til Stavanger, men det er artig at den store imperieforfatter skrev om byen for over 100 år siden.
Kipling behersket dikt, noveller, romaner og barnebøker. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1907. Mest kjent er boken "Jungelboken" som siden den kom ut i 1894 har preget barns oppvekst over hele verden.
Mer ukjent er det at Kipling også skrev shanties. Shanties var rytmiske sanger som ofte ble brukt av sjøfolk for å holde rytmen i arbeid med gangspill og seil for at arbeidet skulle gå fortest mulig. I de fleste havnebyer kunne man høre sjøfolk som sang sine rytmiske sanger. Ofte ble det konkurranse mellom skutene om å ha de beste sangene.
Grunnen til at jeg skriver om Kipling sine shanties er ganske enkel, shantien "Torkild´s song:"
THERE'S no wind along these seas,
Out oars for Stavanger!
Forward all for Stavanger!
So we must wake the white-ash breeze,
Let fall for Stavanger!
A long pull for Stavanger!
Oh, hear the benches creak and strain!
(A long pull for Stavanger!)
She thinks she smells the Northland rain!
(A long pull for Stavanger!)
She thinks she smells the Northland snow,
And she's as glad as we to go,
She thinks she smells the Northland rime,
And the dear dark nights of winter-time.
She wants to be at her own home pier,
To shift her sails and standing gear.
She wants to be in her winter-shed,
To strip herself and go to bed,
Her very bolts are sick for shore,
And we-we want it ten times more!
So all you Gods that love brave men,
Send us a three-reef gale again!
Send us a gale, and watch us come,
With close-cropped canvas slashing home!
But - there's no wind on all these seas,
A long pull for Stavanger!
So we must wake the white-ash breeze,
A long pull for Stavanger!
En av verdens mest kjente forfattere har skrevet om Stavanger. Grunnen til han har gjort dette vet jeg ikke, men Stavanger var en stor seilskuteby med skuter på alle hav. Kipling har sansynligvis sett navnet og muligens hørt et mannskap fra byen synge og blitt inspirert.
Ser man på teksten går det ann å se at han også har visst litt om Stavanger eller Norge, med linjer som:" she thinks she smells the northland snow" og "She thinks she smells the northland rime."
Jeg har ikke funnet ut mye om Kipling sin tilknyttning til Stavanger, men det er artig at den store imperieforfatter skrev om byen for over 100 år siden.
tirsdag 12. oktober 2010
Cornelius Cruys
Hvis du er i Østervåg og går mellom byggene hvor Sandnes sparebank og The Body Shop holder til vil du se en statue av en staselig kar med gammeldagse klær, hans navn er Niels Olufsen Cruys.
Han ble født 14. juni 1655 i Stavanger og var sønn av Skredder Oluf Gudfastesen og Apelone Nielsdatter Koch. Faren til Niels døde når han var 13 år og Niels dro som 14 åring til sjøss og gjorde tjeneste i den nederlandske handelsflåten. På denne tiden var det mye handel melom Norge og Nederland, noe som førte til at flere nordmenn slo seg ned i Nederland og at cirka 10 prosent av sjøfolkene i den nederlandske flåten var norske.
Niels var arbeidssom og flittig og allerede i 1680 var han avansert til kaptein. Niels drev med mye forskjellig, blant annet heving av vrakgods utenfor Nederland og Ostindia, han drev kapervirksomhet, eller sjørøveri som det kalles i dag, og ble satt i arrest i Frankrike, men ble løslatt siden han var norsk statsborger. Ifølge egne opplysninger hadde han arbeidet for 9 republikker og kongehus. I 1697 gjør han et stort karrieresprang, han blir viseadmiral i den russiske marinen. På denne tiden fantes det knapt en russisk marine, men planen var at den skulle bygges opp og gjøre Russland til en maritim stormakt.
Niels sin første oppgave var å bygge opp marinen i Svartehavet og mot Middelhavet. Her kom hans allsidige bakgrunn til nytte og han laget detaljerte kart over elven Don og Asovhavet. Videre bygde han opp Taganrog som marinehavn og var borgermester i byen en stund. Våren 1702 ble Niels sendt til Arkangelsk for å forberede byen på svenske angrep i den store nordiske krig. Samme høst blir han sendt til Amsterdam for å rekruttere nederlandske marinefolk til den russiske flåten. Her rekrutterer han blant annet Vitus Bering og den senere russike utenriksminister Heinrich Ostermann.
Når Tsaren skulle bygge sin nye hovedstad St. Petersburg fikk Niels stor innflytelse på arbeidet. Han kjente arkitekten Domenico Trezzini og påvirket arkitekturen i den nye byen. Det var også Niels fra Stavanger som sto for befestningen av øya Kotlin, som var viktig i forsvaret av Petersburg.
Det sies om Niels at han var en av Peter den stores nærmeste støttespillere og at han var kjent for sin rederlighet og for å være en av få rundt Tsaren som ikke var korrupt. Når Tsaren giftet seg med sin Katarina i 1712 var Niels Tsaren sin forlover.
Året etter bryllupet ble Niels beskylt for å ødelegge russiske orlogsskip og dømt til døden. Han ble benådet og kom snart tilbake i det russiske admiralitetet.
Etter avslutningen av den store nordiske krig i 1721 fikk Niels full admiraltittel og tilnavnet "flåtens bestefar." Han nøt stor tillit. Av 175 ansatte i admiralitetet var det bare 2 utlendinger og av de 750 utlendingene Peter den store vervet var det bare Niels som hadde varig toppstilling i den russiske administrasjonen.
Niels følte seg alltid som nordmann og han ble på slutten av sitt liv beskylt for å gi opplysninger om det russiske forsvaret til Danmark-Norge. Han fikk avskjed fra den russiske marine i mai 1727 og døde 17.juni samme år. Han var da adlet og hadde store eiendommer i Russland.
Han klarte i sitt liv å bygge opp marinen i et land uten maritime tradisjoner på omtrent 15 år. Han var også en av de mest betrodde medarbeiderene til en av historiens mektigste eneherskere og han etterlot seg cirka 12000 dokumenter av forskjellige slag.
Han ble hedret med en statue i hjembyen i november 2000, nesten 300 år etter sin død. Neste gang du går forbi statuen så stopp og tenk litt på St. Petersburg, Peter den store og den russiske marie og ikke minst på skreddersønnen fra Stavanger som var med på å bygge opp alt.
Han ble født 14. juni 1655 i Stavanger og var sønn av Skredder Oluf Gudfastesen og Apelone Nielsdatter Koch. Faren til Niels døde når han var 13 år og Niels dro som 14 åring til sjøss og gjorde tjeneste i den nederlandske handelsflåten. På denne tiden var det mye handel melom Norge og Nederland, noe som førte til at flere nordmenn slo seg ned i Nederland og at cirka 10 prosent av sjøfolkene i den nederlandske flåten var norske.
Niels var arbeidssom og flittig og allerede i 1680 var han avansert til kaptein. Niels drev med mye forskjellig, blant annet heving av vrakgods utenfor Nederland og Ostindia, han drev kapervirksomhet, eller sjørøveri som det kalles i dag, og ble satt i arrest i Frankrike, men ble løslatt siden han var norsk statsborger. Ifølge egne opplysninger hadde han arbeidet for 9 republikker og kongehus. I 1697 gjør han et stort karrieresprang, han blir viseadmiral i den russiske marinen. På denne tiden fantes det knapt en russisk marine, men planen var at den skulle bygges opp og gjøre Russland til en maritim stormakt.
Niels sin første oppgave var å bygge opp marinen i Svartehavet og mot Middelhavet. Her kom hans allsidige bakgrunn til nytte og han laget detaljerte kart over elven Don og Asovhavet. Videre bygde han opp Taganrog som marinehavn og var borgermester i byen en stund. Våren 1702 ble Niels sendt til Arkangelsk for å forberede byen på svenske angrep i den store nordiske krig. Samme høst blir han sendt til Amsterdam for å rekruttere nederlandske marinefolk til den russiske flåten. Her rekrutterer han blant annet Vitus Bering og den senere russike utenriksminister Heinrich Ostermann.
Når Tsaren skulle bygge sin nye hovedstad St. Petersburg fikk Niels stor innflytelse på arbeidet. Han kjente arkitekten Domenico Trezzini og påvirket arkitekturen i den nye byen. Det var også Niels fra Stavanger som sto for befestningen av øya Kotlin, som var viktig i forsvaret av Petersburg.
Det sies om Niels at han var en av Peter den stores nærmeste støttespillere og at han var kjent for sin rederlighet og for å være en av få rundt Tsaren som ikke var korrupt. Når Tsaren giftet seg med sin Katarina i 1712 var Niels Tsaren sin forlover.
Året etter bryllupet ble Niels beskylt for å ødelegge russiske orlogsskip og dømt til døden. Han ble benådet og kom snart tilbake i det russiske admiralitetet.
Etter avslutningen av den store nordiske krig i 1721 fikk Niels full admiraltittel og tilnavnet "flåtens bestefar." Han nøt stor tillit. Av 175 ansatte i admiralitetet var det bare 2 utlendinger og av de 750 utlendingene Peter den store vervet var det bare Niels som hadde varig toppstilling i den russiske administrasjonen.
Niels følte seg alltid som nordmann og han ble på slutten av sitt liv beskylt for å gi opplysninger om det russiske forsvaret til Danmark-Norge. Han fikk avskjed fra den russiske marine i mai 1727 og døde 17.juni samme år. Han var da adlet og hadde store eiendommer i Russland.
Han klarte i sitt liv å bygge opp marinen i et land uten maritime tradisjoner på omtrent 15 år. Han var også en av de mest betrodde medarbeiderene til en av historiens mektigste eneherskere og han etterlot seg cirka 12000 dokumenter av forskjellige slag.
Han ble hedret med en statue i hjembyen i november 2000, nesten 300 år etter sin død. Neste gang du går forbi statuen så stopp og tenk litt på St. Petersburg, Peter den store og den russiske marie og ikke minst på skreddersønnen fra Stavanger som var med på å bygge opp alt.
søndag 10. oktober 2010
Tagholdtmannen
Når man jobber på museum oppdager man stadig noe nytt. På Stavanger bymuseum er det en utstilling som heter "skeive dyr og smilende skjeletter" i kjelleren. Historien bak navnet er ganske grei, de fleste skjelettene er omtrent like gamle som museet og begynner å bære preg av det. De har etterhvert blitt skeive og noen på en slik måte at det ser ut som de smiler.
Noe av det første man ser når mann går ned trappen til utstillingen er et skjelett av "Homo Sapiens" i et glassmonter. Dette er et ekte menneskeskjelett og navnet på personen er Even Olsen Tagholdt og han står bak et av de mest grufulle drapene i Stavanger sin historie.
Han var født på gårgen Tagholdt i Lund i 1807. Denne gården var liten av innmark, men hadde både skog og utmark og ligger nydelig til ved Vigelandsvatnet på cirka 400 meters høyde. De som bodde på gården hadde dårlig rykte og var kjent for å stjele dyr og andre ting, her vokste Even opp.
Som voksen flyttet han til Kristiansand hvor han var soldat og giftet seg med en velstående enke mye eldre enn ham selv. Han ble kastet ut av militæret av disiplinære årsaker, noe som på mange måter viser den videre retningen i livet han skulle leve. Etter å ha blitt kastet ut av militæret fikk han to døtre, hvor den ene døde ung, men den andre vokste opp. Han livnærte seg som dagdriver og løsarbeider. Han hadde havnet i dårlig selskap og jakten på mer brennevin var det viktigste gjøremålet for ham selv og kammeratene sine. En kveld sammen med sine svirebrødre gjør de innbrudd i kramboden i nabohuset for å få mat og brennevin. De blir arrestert dagen etter fordi at de plutselig går på dørene og selger smør og låner ut kaffebøner. Even blir dømt til livsvarig straffarbeid ved slaveriet i Fredrikstad. Fangetransporten foregikk slik at Even selv gikk veien fra Kristiansand til Fredrikstad, den marsjen varte i to uker.
Etter 9 år blir han benådet og slipper ut. Senere flytter han til Broren Lars i Stavanger og leier et loftsværelse på Kalhammaren. Her får han kontakt med datteren sin og de bor sammen en stund. En venninde av datteren er i tjeneste hos Jens Byberg. Han er en aktet borger, driver gård og ble kalt grosserer. Han var 60 år og ungkar. Han var også haugianer og levde i tråd med haugianerene sine strenge regler om et sparsommelig liv. Han var kjent for å ha mye penger liggende hjemme hos seg og var dermed et yndet mål for tyver.
Tjenestejenten Hanna liker seg ikke hos ham fordi det alltid er kaldt og maten er dårlig. Hun nevner dette for Even og de blir enige om å drepe ham og ta pengene. Even har hele livet hatt en drøm om å emigrere til Amerika og vil bruke pengene til en ny start.
Even dreper Jens i fjøset en morgen med en lektehammer som han slår ham i fjeset med og henger ham i en takbjelke for å få det til å se ut som selvmord. Inne i huset finner de pengene, 300 spesidaler, som omtrent tilsvarer 20 årslønner for en dagarbeider som Even. De skiller lag senere samme dag, men er enige om å møtes senere for å dele pengene.
Etter drapet starter en storstillt etterforskning hvor over 200 mennesker blir kalt inn som vitner. Blant dem finner vi foreldrene til Lars Hertervig som var naboer med Jens Byberg. Hertervig har selv laget mange skisser med gården til Jens Byberg som motiv, 4-5 år etter drapet, han har sansynligvis vært preget av hendelsene. Det ender med at Hanna sprekker og at Even blir arrestert på familiegården Tagholdt. De blir begge dømt til døden, men dommene blir senere omgjort til livstid på slaveriet. Even havnet på Akershus festning hvor han var fange til han døde av sykdom 7. oktober 1859, 5 år etter drapet på Jens Byberg.
For å lese hele historien anbefaler jeg boken Tagholdtmannen av Mari Anne Næsheim Hall og Ove Magnus Bore.
Dette er en fin historie å fortelle neste gang dere har barn med for å se på skjeletter på Stavanger bymuseum og de begynner å syns at det er kjedelig.
Noe av det første man ser når mann går ned trappen til utstillingen er et skjelett av "Homo Sapiens" i et glassmonter. Dette er et ekte menneskeskjelett og navnet på personen er Even Olsen Tagholdt og han står bak et av de mest grufulle drapene i Stavanger sin historie.
Han var født på gårgen Tagholdt i Lund i 1807. Denne gården var liten av innmark, men hadde både skog og utmark og ligger nydelig til ved Vigelandsvatnet på cirka 400 meters høyde. De som bodde på gården hadde dårlig rykte og var kjent for å stjele dyr og andre ting, her vokste Even opp.
Som voksen flyttet han til Kristiansand hvor han var soldat og giftet seg med en velstående enke mye eldre enn ham selv. Han ble kastet ut av militæret av disiplinære årsaker, noe som på mange måter viser den videre retningen i livet han skulle leve. Etter å ha blitt kastet ut av militæret fikk han to døtre, hvor den ene døde ung, men den andre vokste opp. Han livnærte seg som dagdriver og løsarbeider. Han hadde havnet i dårlig selskap og jakten på mer brennevin var det viktigste gjøremålet for ham selv og kammeratene sine. En kveld sammen med sine svirebrødre gjør de innbrudd i kramboden i nabohuset for å få mat og brennevin. De blir arrestert dagen etter fordi at de plutselig går på dørene og selger smør og låner ut kaffebøner. Even blir dømt til livsvarig straffarbeid ved slaveriet i Fredrikstad. Fangetransporten foregikk slik at Even selv gikk veien fra Kristiansand til Fredrikstad, den marsjen varte i to uker.
Etter 9 år blir han benådet og slipper ut. Senere flytter han til Broren Lars i Stavanger og leier et loftsværelse på Kalhammaren. Her får han kontakt med datteren sin og de bor sammen en stund. En venninde av datteren er i tjeneste hos Jens Byberg. Han er en aktet borger, driver gård og ble kalt grosserer. Han var 60 år og ungkar. Han var også haugianer og levde i tråd med haugianerene sine strenge regler om et sparsommelig liv. Han var kjent for å ha mye penger liggende hjemme hos seg og var dermed et yndet mål for tyver.
Tjenestejenten Hanna liker seg ikke hos ham fordi det alltid er kaldt og maten er dårlig. Hun nevner dette for Even og de blir enige om å drepe ham og ta pengene. Even har hele livet hatt en drøm om å emigrere til Amerika og vil bruke pengene til en ny start.
Even dreper Jens i fjøset en morgen med en lektehammer som han slår ham i fjeset med og henger ham i en takbjelke for å få det til å se ut som selvmord. Inne i huset finner de pengene, 300 spesidaler, som omtrent tilsvarer 20 årslønner for en dagarbeider som Even. De skiller lag senere samme dag, men er enige om å møtes senere for å dele pengene.
Etter drapet starter en storstillt etterforskning hvor over 200 mennesker blir kalt inn som vitner. Blant dem finner vi foreldrene til Lars Hertervig som var naboer med Jens Byberg. Hertervig har selv laget mange skisser med gården til Jens Byberg som motiv, 4-5 år etter drapet, han har sansynligvis vært preget av hendelsene. Det ender med at Hanna sprekker og at Even blir arrestert på familiegården Tagholdt. De blir begge dømt til døden, men dommene blir senere omgjort til livstid på slaveriet. Even havnet på Akershus festning hvor han var fange til han døde av sykdom 7. oktober 1859, 5 år etter drapet på Jens Byberg.
For å lese hele historien anbefaler jeg boken Tagholdtmannen av Mari Anne Næsheim Hall og Ove Magnus Bore.
Dette er en fin historie å fortelle neste gang dere har barn med for å se på skjeletter på Stavanger bymuseum og de begynner å syns at det er kjedelig.
tirsdag 10. august 2010
10.august
Den 10. august er en dag det har skjedd mye rart oppover i historien.
Det første å merke seg er at det e dødsdagen til St. Laurentius. Han var kirkens skattmester i Roma. Da forfølgelsene pågikk midt på 250 tallet, fikk han av keiseren beskjed om å samle sammen kirkens skatter og overlevere dem. Laurentius ba om å få 3 dager til å samle skattene. Når de tre dagene var over gikk han til keiseren og viste et tomt pengeskrin. Kirkens skatter hadde han delt ut til de fattige. Keiseren ble rasende og dømte han til døden, men det skulle skje langsomt.
Det ble bestemt at Laurentius skulle stekes på en grillrist over svak varme. Det fortelles at Laurentius lo på bålet og ropte:" Den ene siden er ferdig, snu steiken." Han ble senere kanonisert og ble de fattige sin helgen. I middelalderen var han særlig populær i Norden. Det fantes flere kirker og klostre i hans navn, deriblant Utstein kloster.
Utstein kloster er i dag Norges eneste bevarte middelalderkloster og ble åpnet som museum den 10. august 1965 av Kong Olav.
Dagen kalles også Larsok.
En annen viktig begivenhet den 10. august er at Viking FK ble stiftet denne dagen i 1899. Ryktet vil ha det til at det var noen idrettsinteresserte ungdommer i byen som ville starte en rugbyklubb. De spurte en av byens skipskapteiner om han ville kjøpe en rugbyball til dem i England. Det skulle han fikse, problemet var at kapteinen ikke visste hva rugby var og kom hjem med en fotball. Om dette er byens beste eller verste feilkjøp diskuteres heftig, men faktum er at Viking Fk pr. i dag leder maratontabellen i norsk fotball og er en av de virkelige gigantene i norsk fotball, selvom det ikke virker slik hver søndag.
Om man velger å feire Viking eller Laurentius får man bestemme selv. Jeg har personlig feiret min mors bursdag i dag, en annen begivenhet denne dagen, men jeg tørr ikke å si hvilket år det skjedde.
Det første å merke seg er at det e dødsdagen til St. Laurentius. Han var kirkens skattmester i Roma. Da forfølgelsene pågikk midt på 250 tallet, fikk han av keiseren beskjed om å samle sammen kirkens skatter og overlevere dem. Laurentius ba om å få 3 dager til å samle skattene. Når de tre dagene var over gikk han til keiseren og viste et tomt pengeskrin. Kirkens skatter hadde han delt ut til de fattige. Keiseren ble rasende og dømte han til døden, men det skulle skje langsomt.
Det ble bestemt at Laurentius skulle stekes på en grillrist over svak varme. Det fortelles at Laurentius lo på bålet og ropte:" Den ene siden er ferdig, snu steiken." Han ble senere kanonisert og ble de fattige sin helgen. I middelalderen var han særlig populær i Norden. Det fantes flere kirker og klostre i hans navn, deriblant Utstein kloster.
Utstein kloster er i dag Norges eneste bevarte middelalderkloster og ble åpnet som museum den 10. august 1965 av Kong Olav.
Dagen kalles også Larsok.
En annen viktig begivenhet den 10. august er at Viking FK ble stiftet denne dagen i 1899. Ryktet vil ha det til at det var noen idrettsinteresserte ungdommer i byen som ville starte en rugbyklubb. De spurte en av byens skipskapteiner om han ville kjøpe en rugbyball til dem i England. Det skulle han fikse, problemet var at kapteinen ikke visste hva rugby var og kom hjem med en fotball. Om dette er byens beste eller verste feilkjøp diskuteres heftig, men faktum er at Viking Fk pr. i dag leder maratontabellen i norsk fotball og er en av de virkelige gigantene i norsk fotball, selvom det ikke virker slik hver søndag.
Om man velger å feire Viking eller Laurentius får man bestemme selv. Jeg har personlig feiret min mors bursdag i dag, en annen begivenhet denne dagen, men jeg tørr ikke å si hvilket år det skjedde.
fredag 30. juli 2010
Uniteds Stavangerbesøk
I dag, den 30.juli er det 19 år siden verdens største fotballklubb var på besøk i Stavanger. De nybakte cupvinnercup vinnerene hadde sin pre-season turne i Skandinavia. United stilte med et sterkt lag:
Schmeichel i mål, Irwin og Blackmore på hver sin back, Bruce og Wallace var midtstoppere, Ince og Neil Webb styrte midtbanen flankert av Donaghy og Sharpe, med McClair og helten fra cupvinnercupfinalen, Mark Hughes på topp.
For meg som supporter var dette en stor dag, mine to favorittlag skulle møtes. Jeg var optimist for begge lag, Viking ledet serien her hjemme, og United hadde akkurat vunnet i Europa og hadde noe på gang. Jeg hadde også merket meg begrepet Fergies Fledlings. Dette var de unge spillerne fra egen stall som var på vei inn på laget, de mest spennende i så måte var vingen Lee Sharpe og spissen Mark Robins. I tillegg var Witworth sett på som en lovende forsvarer. Sesongen i forkant hadde vi såvidt fått sett en annen unggutt som jeg da ikke husket navnet på, Ryan Giggs.
Kampen var egentlig ganske kjedelig og Viking gjorde en god figur, men United vant 1-0 etter scoring av Mark Robins. Etter kampen var Fergie skuffet og uttalte:" The norwegians were the better team and deserved to win."
Etter kampen kom det ene store høydepunktet etter det andre for min del. Først kjøpte jeg mitt første United-skjerf, hvor kvelden i Rotterdam 2 måneder tidligere ble minnet og etter det sto jeg klar utenfor Atlantic når spillerene kom. Jeg fikk flere autografer, som Ferguson, Hughes, McClair og var godt fornøyd, da ropte en vakt til meg:" Fikk du mange autografer?" jeg svarte noen få og så slapp han meg inn på hotellet hvor jakten fortsatte. Jeg gikk inn i heisen og når jeg kikket opp sto en svær blond danske og smilte, slik fikk jeg autografen til Schmeichel, jeg måtte holde heisdøren i en etasje slik at han kunne gå ut å bli fotogafert med noen andre fans. Jeg gikk ut av heisen etasjen etter Schmeichel, enda litt i ørska etter møtet med keeperen og gikk rett på Lee Sharpe. Han skrev autograf til meg på vei til rommet sitt, nr.1012, rart hva man husker.
Nesten et år etter denne kvelden var jeg skuffet og nedfor etter at United tapte ligagullet på målstreken takket være en genial franskmann, to år etter var den geniale franskmannen kommet hjem og United vant serien.
Laget som spilte i Stavanger var grunnstammen i det laget som vant serien to år etter. Spilere som Sharpe, Hughes, Bruce, Schmeichel, Irwin og McClair vant flere tittler med klubben, mens en mann som Neil Webb fikk sin karriere ødelagt av skader, i 91-92 sesongen var junioren som pusset skoene hans og gjorde klart utstyret David Beckham. Neil Webb ga ham 50 pund i julepressang det året som takk for godt utført jobb, i dag kjører han varebil for en apotekkjede i England.
Nå er det bare å håpe at United snart kommer til Skandinavia igjen og vi kan få en ønskereprise av den magiske kvelden for 19 år siden.
Schmeichel i mål, Irwin og Blackmore på hver sin back, Bruce og Wallace var midtstoppere, Ince og Neil Webb styrte midtbanen flankert av Donaghy og Sharpe, med McClair og helten fra cupvinnercupfinalen, Mark Hughes på topp.
For meg som supporter var dette en stor dag, mine to favorittlag skulle møtes. Jeg var optimist for begge lag, Viking ledet serien her hjemme, og United hadde akkurat vunnet i Europa og hadde noe på gang. Jeg hadde også merket meg begrepet Fergies Fledlings. Dette var de unge spillerne fra egen stall som var på vei inn på laget, de mest spennende i så måte var vingen Lee Sharpe og spissen Mark Robins. I tillegg var Witworth sett på som en lovende forsvarer. Sesongen i forkant hadde vi såvidt fått sett en annen unggutt som jeg da ikke husket navnet på, Ryan Giggs.
Kampen var egentlig ganske kjedelig og Viking gjorde en god figur, men United vant 1-0 etter scoring av Mark Robins. Etter kampen var Fergie skuffet og uttalte:" The norwegians were the better team and deserved to win."
Etter kampen kom det ene store høydepunktet etter det andre for min del. Først kjøpte jeg mitt første United-skjerf, hvor kvelden i Rotterdam 2 måneder tidligere ble minnet og etter det sto jeg klar utenfor Atlantic når spillerene kom. Jeg fikk flere autografer, som Ferguson, Hughes, McClair og var godt fornøyd, da ropte en vakt til meg:" Fikk du mange autografer?" jeg svarte noen få og så slapp han meg inn på hotellet hvor jakten fortsatte. Jeg gikk inn i heisen og når jeg kikket opp sto en svær blond danske og smilte, slik fikk jeg autografen til Schmeichel, jeg måtte holde heisdøren i en etasje slik at han kunne gå ut å bli fotogafert med noen andre fans. Jeg gikk ut av heisen etasjen etter Schmeichel, enda litt i ørska etter møtet med keeperen og gikk rett på Lee Sharpe. Han skrev autograf til meg på vei til rommet sitt, nr.1012, rart hva man husker.
Nesten et år etter denne kvelden var jeg skuffet og nedfor etter at United tapte ligagullet på målstreken takket være en genial franskmann, to år etter var den geniale franskmannen kommet hjem og United vant serien.
Laget som spilte i Stavanger var grunnstammen i det laget som vant serien to år etter. Spilere som Sharpe, Hughes, Bruce, Schmeichel, Irwin og McClair vant flere tittler med klubben, mens en mann som Neil Webb fikk sin karriere ødelagt av skader, i 91-92 sesongen var junioren som pusset skoene hans og gjorde klart utstyret David Beckham. Neil Webb ga ham 50 pund i julepressang det året som takk for godt utført jobb, i dag kjører han varebil for en apotekkjede i England.
Nå er det bare å håpe at United snart kommer til Skandinavia igjen og vi kan få en ønskereprise av den magiske kvelden for 19 år siden.
mandag 26. juli 2010
Sir Michael Phillip Jagger
I dag den 26.juli 2010 blir Sir Michael Phillip Jagger 67 år.
Michael ble født inn i en typisk middelklassefamilie i London. Han hadde en vanlig oppvekst og var en flink student. I løpet av ungdomsårene ble han interessert i amerikansk blues. En dag han ventet på toget på den lokale undergrunnsstasjonen hadde han med seg en pose LP er av sine favorittartister. Her kom han i snakk med en gammel kjenning fra barneskolen som viste seg å være en stor bluesentusiast selv, Keith Richards.
De to ble raskt en del av miljøet på bluesklubben The Marque i London, sammen med folk som Brian Jones, Alexis Corner, Charlie Watts. En gang i 1962 svarte de begge på en annonse i et musikkblad satt inn av Brian Jones og Ian Stewart som ville starte et bluesband. De fikk jobben, senere traff de den noe eldre Bill Wyman som ble med på bass. På trommer hadde de med flere, men de visste hvem de ville ha som fast trommis, jazz og reklamemannen Charlie Watts, men han ville ikke slutte i jobben sin for å bli med i det han kallte:" A fucking Rock n Roll band." Han ble til slutt overtalt og The Rolling Stones oppsto. De fikk raskt et rykte som et bra live band i London, men det var vanskelig å få platekontrakt. Et råd bandet fikk hos et plateselskap var: "get rid of that fucking singer with the big lips."
Bandets første LP, kalt The Rolling Stones besto hovedsakelig av blues coverlåter, men den energien bandet viser på platen er unik. På denne tiden var medlemmene alltid blakke. Mick, Keith og Brian Jones delte leilighet og levde av studielånet til Mick. Han var student ved den prestisjefylte London School of Economics, en rolle han hadde frem til 1965.
Stones sin unge manager Andrew Loog Oldham ville at Mick og Keith skulle bli Stones svar på Lennon/McCartney. For å få til dette låste han duoen inne på et hotellrom og sa at de ikke fikk komme ut før de hadde skrevet en sang. Sangen de skrev het As tears go by og er en vakker ballade som nådde nummer 1 på hitlistene med Marianne Faithful, Stones spilte den faktisk inn på italiensk. Mick ble den faste tekstforfatteren, mens Keith lagde melodiene, men det var ikke alltid Mick visste hva han skrev. Om sangen Lady Jane sa han:"I don´t know what the fuck that one is about really."
Stones sin suksess utover 60 og 70 tallet var enorm, de gav ut det ene fantastiske albumet etter det andre, som. Baggars Banquet, Let it Bleed, Sticky Fingers, Exile on main street, emotional rescue, black and blue, It´s only rock and roll osv. Men i 1985 bestemte Mick seg for å gi ut et soloalbum og heller turnere som soloartist fremfor med Stones, da ble det bråk. Keith mente han sviktet og ville ikke snakke med ham, på et bandmøte fikk han regelrett bank av den vanligvis så sindige Charlie Watts. Bandet var ikke sammen på 4 år, men i 1989 var det klart for comeback med tidenes største Rock and Roll band med turneen Steel Wheels.
Til dags dato turnerer Stones enda og det virker som om bandet bare blir bedre og bedre rent musikalsk og med en ernergisk Mick, som virker sprek som en tenåring i front og den sterkeste låtsamlingen inen rocken er det vanskelig å ikke bli revet med på konsert med bandet.
Mick ble adlet for sin innsats for britisk musikki 2003 og kan nå kalle seg Sir. Dette falt ikke i god jord hos bandkollega Keith som mente det hele bare var noe stort tull.
I dag kan altså Sir Michael feire sin 67 årsdag, som er pensjonsalder i Norge, men det er lov å håpe at både han og kollegaene i The Rolling Stones holder det gående i noen år til.
Det er bare å gratulere med dagen.
Michael ble født inn i en typisk middelklassefamilie i London. Han hadde en vanlig oppvekst og var en flink student. I løpet av ungdomsårene ble han interessert i amerikansk blues. En dag han ventet på toget på den lokale undergrunnsstasjonen hadde han med seg en pose LP er av sine favorittartister. Her kom han i snakk med en gammel kjenning fra barneskolen som viste seg å være en stor bluesentusiast selv, Keith Richards.
De to ble raskt en del av miljøet på bluesklubben The Marque i London, sammen med folk som Brian Jones, Alexis Corner, Charlie Watts. En gang i 1962 svarte de begge på en annonse i et musikkblad satt inn av Brian Jones og Ian Stewart som ville starte et bluesband. De fikk jobben, senere traff de den noe eldre Bill Wyman som ble med på bass. På trommer hadde de med flere, men de visste hvem de ville ha som fast trommis, jazz og reklamemannen Charlie Watts, men han ville ikke slutte i jobben sin for å bli med i det han kallte:" A fucking Rock n Roll band." Han ble til slutt overtalt og The Rolling Stones oppsto. De fikk raskt et rykte som et bra live band i London, men det var vanskelig å få platekontrakt. Et råd bandet fikk hos et plateselskap var: "get rid of that fucking singer with the big lips."
Bandets første LP, kalt The Rolling Stones besto hovedsakelig av blues coverlåter, men den energien bandet viser på platen er unik. På denne tiden var medlemmene alltid blakke. Mick, Keith og Brian Jones delte leilighet og levde av studielånet til Mick. Han var student ved den prestisjefylte London School of Economics, en rolle han hadde frem til 1965.
Stones sin unge manager Andrew Loog Oldham ville at Mick og Keith skulle bli Stones svar på Lennon/McCartney. For å få til dette låste han duoen inne på et hotellrom og sa at de ikke fikk komme ut før de hadde skrevet en sang. Sangen de skrev het As tears go by og er en vakker ballade som nådde nummer 1 på hitlistene med Marianne Faithful, Stones spilte den faktisk inn på italiensk. Mick ble den faste tekstforfatteren, mens Keith lagde melodiene, men det var ikke alltid Mick visste hva han skrev. Om sangen Lady Jane sa han:"I don´t know what the fuck that one is about really."
Stones sin suksess utover 60 og 70 tallet var enorm, de gav ut det ene fantastiske albumet etter det andre, som. Baggars Banquet, Let it Bleed, Sticky Fingers, Exile on main street, emotional rescue, black and blue, It´s only rock and roll osv. Men i 1985 bestemte Mick seg for å gi ut et soloalbum og heller turnere som soloartist fremfor med Stones, da ble det bråk. Keith mente han sviktet og ville ikke snakke med ham, på et bandmøte fikk han regelrett bank av den vanligvis så sindige Charlie Watts. Bandet var ikke sammen på 4 år, men i 1989 var det klart for comeback med tidenes største Rock and Roll band med turneen Steel Wheels.
Til dags dato turnerer Stones enda og det virker som om bandet bare blir bedre og bedre rent musikalsk og med en ernergisk Mick, som virker sprek som en tenåring i front og den sterkeste låtsamlingen inen rocken er det vanskelig å ikke bli revet med på konsert med bandet.
Mick ble adlet for sin innsats for britisk musikki 2003 og kan nå kalle seg Sir. Dette falt ikke i god jord hos bandkollega Keith som mente det hele bare var noe stort tull.
I dag kan altså Sir Michael feire sin 67 årsdag, som er pensjonsalder i Norge, men det er lov å håpe at både han og kollegaene i The Rolling Stones holder det gående i noen år til.
Det er bare å gratulere med dagen.
mandag 19. juli 2010
John Braadland
I dag holder Norsk Hermetikkmuseum til i de gamle lokalene til Venus Packing CO. i Øvre Starandgate 88. Venus Packing tilhørte John Braadland LTD.
John Braadland er muligens en av de mest interessante personene i Stavanger sin hermetikkhistorie. Han ble født i 1871 og etter middelskoleeksamen reiste han til USA og jobbet som farmer. Senere tok han handelsskoleeksamen ved Kristiania handelsgymnas og kurs ved den biologiske forsøksstasjon i Bergen. Dette var en av to skoler i Norge som underviste i hermetisering av mat. Den andre skolen lå i Bodø, men ble lagt ned etter at læreren i en time sa: "Jeg tror så visst at fisken kan ha like stor glede av forplantningsakten som oss mennesker."
John Braadland var med andre ord en av meget få av pionerene innen hermetikken som faktisk hadde en utdanning innen faget. Sin første hermetikkfabrikk startet han den 24.21896 på Skagen. Denne bygningen står enda og inneholder i dag City Brasserie, det er et gammelt sjøhus, men er lett å kjenne igjen på murbygningen som er bygget opp på siden, det var her Braadland innredet selve røykeriet. På Skagen hadde Braadland cirka 30 ansatte, hvorav 4 var loddere. Men John Braadland hadde større planer enn å drive hermetikkfabrikk i et gammelt sjøhus. Driften av fabrikken gikk bra og i 1900 kunne John Braadland åpne dørene i nordens største hermetikkfanrikk på strandkaien. Også denne bygningen står enda. Det er den største av de to røde murbygningene på Strandkaien.
Dette var en fabrikk etter Braadlands egne ideer. Han reiste mye i Europa og USA. Braadland var en av maskinpionerene innen industrien. Når hans nye fabrikk ble innredet var forsikringssummen 120 000 kroner, av dette var cirka 75 000 maskinforsikring, i en tid da arbeidet i fabrikkene foregikk manuelt.
John Braadland satset på kvalitet på sine produkter, han fikk flere priser på internasjonale utstillinger, blant annet gull på utstillinger i Bergen og Paris og sølv i St. Petersburg.
Braadland var med i foreningen for hermetikkfabrikanter, men virker ikke å ha vært aktiv i foreningen. Han støttet opp om foreningens saker, men hadde ikke tillitsverv. I 1904 var han med på en prissammenkomst på fiskeboller. Konkurransen var blitt så hard at prisene ble presset så langt ned at fabrikantene tapte penger, man ble da enige om en fast pris på fiskebollene. Braadland har tydeligvis lagertelling etter denne sammenkomsten, for han sender et brev til priskommisjonen hvor han ber om å få selge 8000 kilosbokser med fiskeboller billigere enn fastsatt pris, med begrunnelsen at det var: "Sekunda vare." Priskommisjonen godtar dette under forutsetning av at han selger fiskebollene i utlandet, for kvaliteten var altfor dårlig til at de kunne selges i Norge.
John Braadland var blitt en av de store fabrikantene i Stavanger tidlig på 1900 tallet og flere fulgte hans vekst, men den 6. mai 1909 dør John Braadland etter å ha falt ned heissjakten på sin egen fabrikk og med det var det slutt for en av de mest spennende personene i Stavangers hermetikkindustri. Etter hans død tok broren Ommund Braadland over fabrikkene og drev firmaet videre.
Jeg kunne tenke meg å skrive noe mer omfattende om John Braadland som hermetikkfabrikant, så er det noen som vet mer om John Braadland eller hvor jeg kan finne ut mer om han, vær vennlig å ta kontakt med meg.
John Braadland er muligens en av de mest interessante personene i Stavanger sin hermetikkhistorie. Han ble født i 1871 og etter middelskoleeksamen reiste han til USA og jobbet som farmer. Senere tok han handelsskoleeksamen ved Kristiania handelsgymnas og kurs ved den biologiske forsøksstasjon i Bergen. Dette var en av to skoler i Norge som underviste i hermetisering av mat. Den andre skolen lå i Bodø, men ble lagt ned etter at læreren i en time sa: "Jeg tror så visst at fisken kan ha like stor glede av forplantningsakten som oss mennesker."
John Braadland var med andre ord en av meget få av pionerene innen hermetikken som faktisk hadde en utdanning innen faget. Sin første hermetikkfabrikk startet han den 24.21896 på Skagen. Denne bygningen står enda og inneholder i dag City Brasserie, det er et gammelt sjøhus, men er lett å kjenne igjen på murbygningen som er bygget opp på siden, det var her Braadland innredet selve røykeriet. På Skagen hadde Braadland cirka 30 ansatte, hvorav 4 var loddere. Men John Braadland hadde større planer enn å drive hermetikkfabrikk i et gammelt sjøhus. Driften av fabrikken gikk bra og i 1900 kunne John Braadland åpne dørene i nordens største hermetikkfanrikk på strandkaien. Også denne bygningen står enda. Det er den største av de to røde murbygningene på Strandkaien.
Dette var en fabrikk etter Braadlands egne ideer. Han reiste mye i Europa og USA. Braadland var en av maskinpionerene innen industrien. Når hans nye fabrikk ble innredet var forsikringssummen 120 000 kroner, av dette var cirka 75 000 maskinforsikring, i en tid da arbeidet i fabrikkene foregikk manuelt.
John Braadland satset på kvalitet på sine produkter, han fikk flere priser på internasjonale utstillinger, blant annet gull på utstillinger i Bergen og Paris og sølv i St. Petersburg.
Braadland var med i foreningen for hermetikkfabrikanter, men virker ikke å ha vært aktiv i foreningen. Han støttet opp om foreningens saker, men hadde ikke tillitsverv. I 1904 var han med på en prissammenkomst på fiskeboller. Konkurransen var blitt så hard at prisene ble presset så langt ned at fabrikantene tapte penger, man ble da enige om en fast pris på fiskebollene. Braadland har tydeligvis lagertelling etter denne sammenkomsten, for han sender et brev til priskommisjonen hvor han ber om å få selge 8000 kilosbokser med fiskeboller billigere enn fastsatt pris, med begrunnelsen at det var: "Sekunda vare." Priskommisjonen godtar dette under forutsetning av at han selger fiskebollene i utlandet, for kvaliteten var altfor dårlig til at de kunne selges i Norge.
John Braadland var blitt en av de store fabrikantene i Stavanger tidlig på 1900 tallet og flere fulgte hans vekst, men den 6. mai 1909 dør John Braadland etter å ha falt ned heissjakten på sin egen fabrikk og med det var det slutt for en av de mest spennende personene i Stavangers hermetikkindustri. Etter hans død tok broren Ommund Braadland over fabrikkene og drev firmaet videre.
Jeg kunne tenke meg å skrive noe mer omfattende om John Braadland som hermetikkfabrikant, så er det noen som vet mer om John Braadland eller hvor jeg kan finne ut mer om han, vær vennlig å ta kontakt med meg.
torsdag 15. juli 2010
Treningskamper
Av alt det rare jeg kan er ganske mye av det rareste knyttet til fotball. I dag fikk jeg det for meg at jeg ville finne ut om Manchester United har spilt noen helt ubetydelige treningskamper på dagens dato. Det som slo meg når jeg lette i meningsløse kampfakta fra treningskamper etter krigen er at sesongoppsettet i engelsk liga har endret seg en del de siste 60 år. Fra 1946 og fremover var det vanligst med treningskamper i mars, juni og august, det fantes også enkelte helt ubetydelige kamper i september og oktober.
Den første kampen jeg fant i det hele tatt som ble spilt i juli var den 31. juli 1968 mot Hamburg på Volkspark Stadion. Denne kampen ble spilt for 25000 tilskuere.
Dette var United sin første kamp siden den magiske triufen mot Benfica og Eusebio på Wembley, hvor United ble den første engelske klubben til å vinne serievinnercupen.
United stilte med et sterkt lag: Stepney, Brennan, Dunne, Crerand, Sadler, Stiles, Best, Kidd, Charlton, Law og Aston jr. Jeg kan nevne at John Aston jr. er den eneste spilleren jeg vet om som har en far som har A-kamper for United. Etter fotballkarrieren begynte han å jobbe i familiens sin dyrebutikk.
Kampreferatet nevner at det var Dennis Law sin første kamp etter kneskaden som satte han utenfor Europacupfinalen noen måneder tidligere. Kampen var ikke veldig spennende, men United vant 2-0 etter en flott scoring fra 18 meter, signert geniet George Best. Keeper Alex Stepney blir nevnt som en av kampens store spillere med flere flotte redninger.
Kampen ble punktert etter 82 minutt når Robert Charlton startet et dribleraid på egen halvdel og hamret ballen i mål fra utenfor 16 meteren.
Hvorfor skriver jeg dette? Pre-season starter snart og etter den er det nok en gang klart for premier league, noe må man gjøre for å takle fotballabstinensene frem til det.
Den første kampen jeg fant i det hele tatt som ble spilt i juli var den 31. juli 1968 mot Hamburg på Volkspark Stadion. Denne kampen ble spilt for 25000 tilskuere.
Dette var United sin første kamp siden den magiske triufen mot Benfica og Eusebio på Wembley, hvor United ble den første engelske klubben til å vinne serievinnercupen.
United stilte med et sterkt lag: Stepney, Brennan, Dunne, Crerand, Sadler, Stiles, Best, Kidd, Charlton, Law og Aston jr. Jeg kan nevne at John Aston jr. er den eneste spilleren jeg vet om som har en far som har A-kamper for United. Etter fotballkarrieren begynte han å jobbe i familiens sin dyrebutikk.
Kampreferatet nevner at det var Dennis Law sin første kamp etter kneskaden som satte han utenfor Europacupfinalen noen måneder tidligere. Kampen var ikke veldig spennende, men United vant 2-0 etter en flott scoring fra 18 meter, signert geniet George Best. Keeper Alex Stepney blir nevnt som en av kampens store spillere med flere flotte redninger.
Kampen ble punktert etter 82 minutt når Robert Charlton startet et dribleraid på egen halvdel og hamret ballen i mål fra utenfor 16 meteren.
Hvorfor skriver jeg dette? Pre-season starter snart og etter den er det nok en gang klart for premier league, noe må man gjøre for å takle fotballabstinensene frem til det.
onsdag 14. juli 2010
St.Svithun
"St. Swithuns day if thou dost rain, for forty days it will remain, St. Swithuns day if thou be fair, for forty daus ´twill rain nae mair."
Slik går et kjent engelsk vers om været den 15. juli og de neste 40 dagene. Er det sannhet i dette er det bare å se ut vinduet og gjøre seg klar for de neste 40 dagene, 15. juli er St. Svithuns dag, eller Syftesok som den også er kalt.
St. Svithun var en engelsk biskop. Han ble født cirka år 800, ingen vet lenger sikkert. Han fikk sin utdannelse i Wichester og noen mener han ble benediktinermunk og prior i Winchester, men dette er heller ikke sikkert. Det vi vet er at han ble presteviet og at han senere ble Kong Egbert av Wessex sin kirkelige rådgiver.
Den 30. oktober 852 ble han utnevnt til biskop i Winchester, det viktigste kirkelige embetet etter det i Canterbury. Han ble kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet. Han hjalp fattige og trengende og bygde mange kirker i sitt bispedømme. En bønn han sikkert ba mange ganger var en vanlig engelsk bønn på 800 tallet:"A furore normanorum, libera nos Domine," "Fri oss herre for nordmennenes vrede."
Svithun døde 2. juli 862, men ble ikke begravd i katedralen, som skikken var blant biskoper, han ble etter eget ønske gravlagt på kirkegården utenfor katedralen:" der forbipasserende kan tråkke over graven og regndråpene fra takskjegget dryppe på den." Som en munk senere skrev.
Den 15. juli 971 bestemte biskopen seg for å flytte Svithun sine levninger inn i katedralen, men dette ble forsinket grunnet et kraftig regnvær. Dette ble sett på som et bevis på Svithuns krefter. Det skjedde uvanlig mange mirakuløse helbredelser denne dagen og Svithun ble helgenkåret ved folkelig akklamasjon, dette var før paven hadde enerett på helgenkåringer.
Rundt 1125 dukker en engelsk benediktinermunk fra Winchester opp i Stavanger med St. Svithun sitt armben og får bygget domkirken i Stavanger. Fra da av ble Stavanger kjent som Svithuns by og armbenet ble byens relekvieskatt på høyalteret frem til reformasjonen i 1536/37.
I dag er St. Svithun helgenen som hjelper mot tørke. Slik sett kan man trygt si han at han har gjort en god jobb i Stavanger i snart 1000 år. I dag finnes det 60 kirker i hans navn, 58 i Storbritannia i tillegg til Stavanger og Pymble parish church i Australia.
Når det gjelder verset i starten viste det seg ved vitenskapelige undersøkelser på 1800 tallet at det faktisk var tvert imot, regnet det på Svithunsdagen ble det pent etterpå og omvendt, heldigvis vet briter flest bedre enn å forkaste en tradisjon bare på grunn av litt vitenskap.
Slik går et kjent engelsk vers om været den 15. juli og de neste 40 dagene. Er det sannhet i dette er det bare å se ut vinduet og gjøre seg klar for de neste 40 dagene, 15. juli er St. Svithuns dag, eller Syftesok som den også er kalt.
St. Svithun var en engelsk biskop. Han ble født cirka år 800, ingen vet lenger sikkert. Han fikk sin utdannelse i Wichester og noen mener han ble benediktinermunk og prior i Winchester, men dette er heller ikke sikkert. Det vi vet er at han ble presteviet og at han senere ble Kong Egbert av Wessex sin kirkelige rådgiver.
Den 30. oktober 852 ble han utnevnt til biskop i Winchester, det viktigste kirkelige embetet etter det i Canterbury. Han ble kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet. Han hjalp fattige og trengende og bygde mange kirker i sitt bispedømme. En bønn han sikkert ba mange ganger var en vanlig engelsk bønn på 800 tallet:"A furore normanorum, libera nos Domine," "Fri oss herre for nordmennenes vrede."
Svithun døde 2. juli 862, men ble ikke begravd i katedralen, som skikken var blant biskoper, han ble etter eget ønske gravlagt på kirkegården utenfor katedralen:" der forbipasserende kan tråkke over graven og regndråpene fra takskjegget dryppe på den." Som en munk senere skrev.
Den 15. juli 971 bestemte biskopen seg for å flytte Svithun sine levninger inn i katedralen, men dette ble forsinket grunnet et kraftig regnvær. Dette ble sett på som et bevis på Svithuns krefter. Det skjedde uvanlig mange mirakuløse helbredelser denne dagen og Svithun ble helgenkåret ved folkelig akklamasjon, dette var før paven hadde enerett på helgenkåringer.
Rundt 1125 dukker en engelsk benediktinermunk fra Winchester opp i Stavanger med St. Svithun sitt armben og får bygget domkirken i Stavanger. Fra da av ble Stavanger kjent som Svithuns by og armbenet ble byens relekvieskatt på høyalteret frem til reformasjonen i 1536/37.
I dag er St. Svithun helgenen som hjelper mot tørke. Slik sett kan man trygt si han at han har gjort en god jobb i Stavanger i snart 1000 år. I dag finnes det 60 kirker i hans navn, 58 i Storbritannia i tillegg til Stavanger og Pymble parish church i Australia.
Når det gjelder verset i starten viste det seg ved vitenskapelige undersøkelser på 1800 tallet at det faktisk var tvert imot, regnet det på Svithunsdagen ble det pent etterpå og omvendt, heldigvis vet briter flest bedre enn å forkaste en tradisjon bare på grunn av litt vitenskap.
onsdag 7. juli 2010
RINGO
Den 7.juli 1940 var en stor dag for alle musikkelskere. Samtidig som britene snakket om "The phony war" sommeren 1940, ble en av tidenes mest kjente musikere og spøkefugler, Richard Starkey født i Liverpool.
Han var født inn i en engelsk arbeiderklassefamilie. Som barn var han alltid syk og var omtrent alergisk mot alt. Det han husker selv fra krigen var at han lå på sykehus og at familien alltid hadde sukker, faren var baker.
På 50 tallet ble Richard, som alle andre ungdommer, helt hekta på den nye musikken, Rock and Roll. Elvis, Chuck Berry, Little Richard og Buddy Holly var blant de store idolene. Richard ville spille selv og ble med i Liverpools mest populære band, Rory Storm & the Hurricanes under artistnavnet Ringo Starr. Snart var Ringo en ettertraktet trommis i Liverpool og flere band forsøkte å rekruttere han. De som lyktes var nystartede The Beatles. John Lennon sa en gang om Ringo:" He was an adult and drove a Zephyr Zodiac, probably stolen somewhere."
På Beatles sine plater skulle Ringo synge en sang. De mest kjente er Boys, "I wanna be your man" og "honey Dont´t." Allerede på det andre albumet fikk Ringo spørsmål om ikke han skrev sanger:" jo, jeg holder på med en som heter "Don´t pass me by." Sangen dukket opp tre år senere på "The White album" og var den første sangen Ringo komponerte. Selvom han ikke skrev mange sanger er han opphavet for flere av sangtitlene som, "Eight days a week" "Its been a hard days night." Han fikk også gode kritikker for sin rolle i filmen "A hard days night," han skulle vandre langs en kanal og se deprimert ut, det var ikke noe problem for Ringo, han kom rett fra nattklubb og var bakfull. I filmen "yellow submarine" serverer Ringo følgende filosofiske gullkorn:" Liverpool can be a lonely place on a saturday night, and it´s still only thursday morning."
Sommeren 1968 lånte Ringo lystyachten til Peter Sellers. Her ble han servert blekksprut, noe han var meget skeptisk til. Det hele endte med at kapteinen måtte fortelle en historie om hvordan blekkspruter lager en liten hage på havbunnen for å få Ringo til å spise, han ble inspirert og skrev da den magiske "Octopus´s garden."
Når Beatles etterhvert ga seg var Ringo den første av medlemene i gruppen som fikk en nummer 1 hit, på begge sidene av Atlanteren med sangen: "It don´t come easy." På denne tiden når alle i Beatles kranglet med alle, fikk Ringo likevel hjelp av alle de tidligere medlemene av bandet på sitt første soloalbum,noe som sier mye om Ringo som person. Han skrev blant annet den nydelige balladen"Photograph" med George Harrisson,
Han samarbeidet med de fleste, men hans beste kammerat var trommis i The Who, Keith Moon. Ringo hjalp ham på hans soloalbum, "Two sides of the Moon." Hans monologer med Keith innimellom sangene er fantastiske eksempler på britisk humor.
Ringo har alltid vært en glad gutt og det førte ham også opp i mye problemer, blant annet med alkohol. I dag er Ringo tørralgt alkoholiker. Samtidig som han hadde store problemer med alkoholen fikk Ringo rollen som fortellerstemmen i barnetvserien Thomas toget. En rolle han gjorde med glans. Det er en hel generasjon britiske ungdommer som utbrøt:" Næh, kan han spille trommer også?"
Han reiser fremdeles rundt på turneer med Ringo Starr and his all star band. Besetningen i bandet skifter på hver turne, men har inneholdt navn som: Jack Bruce, Robert Fripp osv.
Ringo er i dag en høyt respektert musiker og person og det er bare å gratulere med 70 årsdagen og håpe at det blir minst 70 år til.
Han var født inn i en engelsk arbeiderklassefamilie. Som barn var han alltid syk og var omtrent alergisk mot alt. Det han husker selv fra krigen var at han lå på sykehus og at familien alltid hadde sukker, faren var baker.
På 50 tallet ble Richard, som alle andre ungdommer, helt hekta på den nye musikken, Rock and Roll. Elvis, Chuck Berry, Little Richard og Buddy Holly var blant de store idolene. Richard ville spille selv og ble med i Liverpools mest populære band, Rory Storm & the Hurricanes under artistnavnet Ringo Starr. Snart var Ringo en ettertraktet trommis i Liverpool og flere band forsøkte å rekruttere han. De som lyktes var nystartede The Beatles. John Lennon sa en gang om Ringo:" He was an adult and drove a Zephyr Zodiac, probably stolen somewhere."
På Beatles sine plater skulle Ringo synge en sang. De mest kjente er Boys, "I wanna be your man" og "honey Dont´t." Allerede på det andre albumet fikk Ringo spørsmål om ikke han skrev sanger:" jo, jeg holder på med en som heter "Don´t pass me by." Sangen dukket opp tre år senere på "The White album" og var den første sangen Ringo komponerte. Selvom han ikke skrev mange sanger er han opphavet for flere av sangtitlene som, "Eight days a week" "Its been a hard days night." Han fikk også gode kritikker for sin rolle i filmen "A hard days night," han skulle vandre langs en kanal og se deprimert ut, det var ikke noe problem for Ringo, han kom rett fra nattklubb og var bakfull. I filmen "yellow submarine" serverer Ringo følgende filosofiske gullkorn:" Liverpool can be a lonely place on a saturday night, and it´s still only thursday morning."
Sommeren 1968 lånte Ringo lystyachten til Peter Sellers. Her ble han servert blekksprut, noe han var meget skeptisk til. Det hele endte med at kapteinen måtte fortelle en historie om hvordan blekkspruter lager en liten hage på havbunnen for å få Ringo til å spise, han ble inspirert og skrev da den magiske "Octopus´s garden."
Når Beatles etterhvert ga seg var Ringo den første av medlemene i gruppen som fikk en nummer 1 hit, på begge sidene av Atlanteren med sangen: "It don´t come easy." På denne tiden når alle i Beatles kranglet med alle, fikk Ringo likevel hjelp av alle de tidligere medlemene av bandet på sitt første soloalbum,noe som sier mye om Ringo som person. Han skrev blant annet den nydelige balladen"Photograph" med George Harrisson,
Han samarbeidet med de fleste, men hans beste kammerat var trommis i The Who, Keith Moon. Ringo hjalp ham på hans soloalbum, "Two sides of the Moon." Hans monologer med Keith innimellom sangene er fantastiske eksempler på britisk humor.
Ringo har alltid vært en glad gutt og det førte ham også opp i mye problemer, blant annet med alkohol. I dag er Ringo tørralgt alkoholiker. Samtidig som han hadde store problemer med alkoholen fikk Ringo rollen som fortellerstemmen i barnetvserien Thomas toget. En rolle han gjorde med glans. Det er en hel generasjon britiske ungdommer som utbrøt:" Næh, kan han spille trommer også?"
Han reiser fremdeles rundt på turneer med Ringo Starr and his all star band. Besetningen i bandet skifter på hver turne, men har inneholdt navn som: Jack Bruce, Robert Fripp osv.
Ringo er i dag en høyt respektert musiker og person og det er bare å gratulere med 70 årsdagen og håpe at det blir minst 70 år til.
søndag 27. juni 2010
Var ballen inne?
Noen husker muligens at Norge for noen år siden spilte kvallikkamper mot Aserbadsjan. Det de færreste nok fikk med seg var navnet på nasjonalstadionet i Aserbadsjan: Tofik Bakhramov stadion. Dette stadionet er oppkalt etter Aserbadsjan sin største fotballpersonlighet, men han var ikke fotballspiller, han var linjedommer.
Det var den godeste Tofik som godkjente tidenes mest kontroversielle scoring. Det var i VM-finalen i 1966, Geoff Hurst smalt ballen i tverrleggeren, så dalte ballen ned, men var den inne? Med dagens teknologi er det fremdeles ingen som med sikkerhet kan si om ballen var inne eller ikke, hvordan kune Tofik være så sikker i sin sak?
Svaret kom når Tofik Bakhramov lå på dødsleiet, da ble han spurt:"hvordan kunne du være så sikker i din sak?" Tofik svarte med et eneste ord:"Stalingrad." Tofik Bakhramov var gammel soldat og godkjente scoringen som en hyllest til innbyggerene i byen og de sovjetiske soldatene sin kamp mot Tyskland i 1941-42.
Lite visste de tyske soldatene som kjempet i Stalingrad at denne kampen senere skulle frata dem VM tittelen i fotball på selveste Wembley stadium.
Hvorfor skriver jeg dette i dag?
Tyskland har fått sin revansj og Englands utlikning mot Tyskland i VM, men dommeren godkjente den ikke. Mens vi venter på videodømming, som sikkert kommer til neste VM, kan vi sende Tofik Bakhramov en vennlig tanke og gi ham litt av den æren han fortjener for England sin legendariske VM-seier.
Det var den godeste Tofik som godkjente tidenes mest kontroversielle scoring. Det var i VM-finalen i 1966, Geoff Hurst smalt ballen i tverrleggeren, så dalte ballen ned, men var den inne? Med dagens teknologi er det fremdeles ingen som med sikkerhet kan si om ballen var inne eller ikke, hvordan kune Tofik være så sikker i sin sak?
Svaret kom når Tofik Bakhramov lå på dødsleiet, da ble han spurt:"hvordan kunne du være så sikker i din sak?" Tofik svarte med et eneste ord:"Stalingrad." Tofik Bakhramov var gammel soldat og godkjente scoringen som en hyllest til innbyggerene i byen og de sovjetiske soldatene sin kamp mot Tyskland i 1941-42.
Lite visste de tyske soldatene som kjempet i Stalingrad at denne kampen senere skulle frata dem VM tittelen i fotball på selveste Wembley stadium.
Hvorfor skriver jeg dette i dag?
Tyskland har fått sin revansj og Englands utlikning mot Tyskland i VM, men dommeren godkjente den ikke. Mens vi venter på videodømming, som sikkert kommer til neste VM, kan vi sende Tofik Bakhramov en vennlig tanke og gi ham litt av den æren han fortjener for England sin legendariske VM-seier.
tirsdag 22. juni 2010
Storhaug
Jeg skal holde et foredrag om Storhaug sin historie siste 50 år denne uken og har på grunn av det fått behov for å systematisere og skrive ned det jeg kan om bydelen.
Storhaug var opprinnelig myrer og utmark. Når Stavanger begynte å vokse på begynnelsen av 1800-tallet trengte man spesielt sjøtomter i byen. Derfor startet en gradvis overtakelse av områder på Hetlandhalvøyen i byens nabokommune. I disse områdene ble det mulig å bygge ut både sjøhus, boliger og plasskrevende, men nødvendige reperbaner som laget tauverk til byens seilskuter.
Fra midt på 1800 tallet ble det vanlig for bønder fra Høgsfjorden å slå seg ned på Storhaug, her kunne de drenere og dyrke opp ny mark og dermed fortsette den livsstilen de kjente hjemmefra som fiskeribønder, gårdbruker på sommeren og fiskere på vinteren. Så sent som rundt 1.verdenskrig var det betydelig jordbruk på Storhaug.
Med sild og seilskutetidens fall rundt 1880 ble det mange ledige næringslokaler i Stavanger og behovet for å innlemme nye deler av Hetlandshalvøyen stoppet opp, men noe nytt var i gang, hermetikkindustrien var i startfasen.
På denne tiden var det en stor arbeidsgiver på Hetlandshalvøyen, Stavanger Støberi & Dok i Spilderhaugsviken. Dette var byens første store industribedrift. Selvom bedriften la ned rundt 1930 flyter flere av skipene de bygget enda, "Rogaland," "Oscar II" og ikke minst "Suldal" på Suldalsvannet. Ut fra denne bedriften startet også samvirkelaget som i dag er en del av kjeden Coop.
Når hermetikken vokste for alvor fra rundt 1900 var det naturlig å se mot Hetlandshalvøyen for å finne plass til nye fabrikker og ikke minst boliger til arbeiderene. På Hetlandshalvøyen var det kort vei til Fiskepiren hvor brislingen kom inn om morgenen, det var god plass og det var mulig for første gang i Stavanger å regulere og bygge opp et stort og sammenhengende industriområde. Dette førte til at Storhaug ble Norges mest industrialiserte bydel med rundt 50 hermetikkfabrikker og flere av støttenæringene som grafisk virksomhet, blikkenslagere og gummifabrikker. Man hadde også bedrifter som Tou bryggeri, Norsk Hammerverk, Nordkronen mølle, hagltårnet osv. Tiden frem mot 2.verdenskrig var en ekspansjonsperiode for bydelen.
Etter krigen stoppet mye av veksten opp. Hermetikken med støttenæringer stagnerte utover 50 tallet og flere fabrikker gikk over ende og man bygget opp nye og effektive sentralfabrikker. Et godt eksempel på dette var Bjelland sin sentralfabrikk på verven.
Veksten stoppet opp og bydelen forfalt. Det var lite byggeaktivitet og flere industrilokaler sto tomme.
I løpet av 1990 tallet ble flere planer for bydelen vedtatt og man startet en storstilt utbygging av leiligheter i de gamle industriområdene. I dag er leiligheter og kultur hjørnesteiner i den videre utbyggingen av det som en gang var Norges mest industrialiserte bydel.
Storhaug var opprinnelig myrer og utmark. Når Stavanger begynte å vokse på begynnelsen av 1800-tallet trengte man spesielt sjøtomter i byen. Derfor startet en gradvis overtakelse av områder på Hetlandhalvøyen i byens nabokommune. I disse områdene ble det mulig å bygge ut både sjøhus, boliger og plasskrevende, men nødvendige reperbaner som laget tauverk til byens seilskuter.
Fra midt på 1800 tallet ble det vanlig for bønder fra Høgsfjorden å slå seg ned på Storhaug, her kunne de drenere og dyrke opp ny mark og dermed fortsette den livsstilen de kjente hjemmefra som fiskeribønder, gårdbruker på sommeren og fiskere på vinteren. Så sent som rundt 1.verdenskrig var det betydelig jordbruk på Storhaug.
Med sild og seilskutetidens fall rundt 1880 ble det mange ledige næringslokaler i Stavanger og behovet for å innlemme nye deler av Hetlandshalvøyen stoppet opp, men noe nytt var i gang, hermetikkindustrien var i startfasen.
På denne tiden var det en stor arbeidsgiver på Hetlandshalvøyen, Stavanger Støberi & Dok i Spilderhaugsviken. Dette var byens første store industribedrift. Selvom bedriften la ned rundt 1930 flyter flere av skipene de bygget enda, "Rogaland," "Oscar II" og ikke minst "Suldal" på Suldalsvannet. Ut fra denne bedriften startet også samvirkelaget som i dag er en del av kjeden Coop.
Når hermetikken vokste for alvor fra rundt 1900 var det naturlig å se mot Hetlandshalvøyen for å finne plass til nye fabrikker og ikke minst boliger til arbeiderene. På Hetlandshalvøyen var det kort vei til Fiskepiren hvor brislingen kom inn om morgenen, det var god plass og det var mulig for første gang i Stavanger å regulere og bygge opp et stort og sammenhengende industriområde. Dette førte til at Storhaug ble Norges mest industrialiserte bydel med rundt 50 hermetikkfabrikker og flere av støttenæringene som grafisk virksomhet, blikkenslagere og gummifabrikker. Man hadde også bedrifter som Tou bryggeri, Norsk Hammerverk, Nordkronen mølle, hagltårnet osv. Tiden frem mot 2.verdenskrig var en ekspansjonsperiode for bydelen.
Etter krigen stoppet mye av veksten opp. Hermetikken med støttenæringer stagnerte utover 50 tallet og flere fabrikker gikk over ende og man bygget opp nye og effektive sentralfabrikker. Et godt eksempel på dette var Bjelland sin sentralfabrikk på verven.
Veksten stoppet opp og bydelen forfalt. Det var lite byggeaktivitet og flere industrilokaler sto tomme.
I løpet av 1990 tallet ble flere planer for bydelen vedtatt og man startet en storstilt utbygging av leiligheter i de gamle industriområdene. I dag er leiligheter og kultur hjørnesteiner i den videre utbyggingen av det som en gang var Norges mest industrialiserte bydel.
tirsdag 15. juni 2010
Richard Herrmann
Det er trist å lese på NRK sine nettsider at den mangeårige Londonkorrespondenten Richard Herrmann er død, 90 år gammel.
Gjennom mange år var han NRK sin stemme fra London, det var hans by. Her jobbet han for Reuters hvor han blant annet ble britisk redaktør.
Når han senere ble NRK sin mann i London leverte han jevnlige kåserier. Han kombinerte stor kunnskap med en humoristisk fortellerstil. Herrmann sine kåserier er både lærerike og morsomme. Han tar for seg slekten til hertugen av Marlbourugh sin lange historie fra den første hertugen helt frem til Winston Churchill. Her får man intriger på kongen sitt soveværelse og glimt inn i personen Churchill under 2. verdenskrig. Han forteller levende om Tudorene og deres sterke kvinne Elisabeth den 1. En av historiens viktigste kvinner.
Han tar for seg historien til britiske statsministre og fallet til det britiske imperiet, alt med kunnskap og glimt i øyet.
Nå under VM må jeg også nevne boken: "da ballen ble rund og andre historier." En fantastisk bok med de sprøeste og morsomste innblikk i fotballens fantastiske verden. En bok som tente min fotballinteresse for cirka 20 år siden. Etter å ha lest den boken var jeg fotballfrelst.
Sjekk ut Richard Herrmann sine kåserier på NRK Gull sine nettsider: http://nrk.no/kanal/nrk_gull/1.5486618 de vil gi et helt nytt syn på historie.
Hvil i fred og takk for mange hyggelige stunder.
Gjennom mange år var han NRK sin stemme fra London, det var hans by. Her jobbet han for Reuters hvor han blant annet ble britisk redaktør.
Når han senere ble NRK sin mann i London leverte han jevnlige kåserier. Han kombinerte stor kunnskap med en humoristisk fortellerstil. Herrmann sine kåserier er både lærerike og morsomme. Han tar for seg slekten til hertugen av Marlbourugh sin lange historie fra den første hertugen helt frem til Winston Churchill. Her får man intriger på kongen sitt soveværelse og glimt inn i personen Churchill under 2. verdenskrig. Han forteller levende om Tudorene og deres sterke kvinne Elisabeth den 1. En av historiens viktigste kvinner.
Han tar for seg historien til britiske statsministre og fallet til det britiske imperiet, alt med kunnskap og glimt i øyet.
Nå under VM må jeg også nevne boken: "da ballen ble rund og andre historier." En fantastisk bok med de sprøeste og morsomste innblikk i fotballens fantastiske verden. En bok som tente min fotballinteresse for cirka 20 år siden. Etter å ha lest den boken var jeg fotballfrelst.
Sjekk ut Richard Herrmann sine kåserier på NRK Gull sine nettsider: http://nrk.no/kanal/nrk_gull/1.5486618 de vil gi et helt nytt syn på historie.
Hvil i fred og takk for mange hyggelige stunder.
søndag 13. juni 2010
Røgede Norske Sardiner (Hermetikken del 2)
Når Stavanger Preserving CO sin første leder får en utmerkelse av Norske HErmetikkfabrikanters Forening for å ha funnet opp Røgede Norske Sardiner," blir det bråk. Det hevdes at Kaptein Mejlænder ikke er opphavsmannen bak dette populære produktet, det var Hagtor Thorsen fra Sunde i Sunnhordland som var den rette oppfinner, mente mange.
Hagtor Thorsen drev fra 1858 med nedleggelse av ansjos. Han prøvde seg i 1866 med "Røget Brisling i Kraft" og han burde derfor få utmerkelsen og ikke Kaptein Mejlænder som kom nesten 20 år senere. Problemet til Hagtor Thorsen var at han ikke fikk omsetning på produktet sitt og det forsvant dermed inn i historiens glemmebok.
Den offisielle historien er at Kaptein Mejlænder tidlig i 1880 årene blir invitert til handelsmann Gabrielsen sine sjøhus i Sandviken. Der sjøhuset lå, reises i dag Stavangers nye konserthus. Det kan nevnes at arkitetutkastet som vant het: "I boks." Et særdeles treffende navn på riktig sted. I sjøhusene hadde Gabrielsen innredet røykeri og røykte "Kieler-sprotten," etter tysk modell. Kaptein Mejlænder kommer bort og smaker på produktet og liker det. Gabrielsen og Mejlænder blir enige om et sammarbeid. Kaptein Mejlænder vil forsøke å legge fisken i olje etter modell av franske sardiner. Han liker produktet og bestemmer seg for å kalle produktet "Røgede Norske Sardiner," for på den måten å utnytte det franske merkenavnet. Sardiner var et luksusprodukt som få hadde råd til. Det er i markedsføringen av produktet Mejlænder blir den store pioneren.
Som gammel sjøkaptein har Mejlænder kontakter over hele verden og utnytter disse i markedsføringen. Hver gang han sender ut sin korrespondanse legger han ved etpar esker Sardiner og får bestillinger fra hele verden. Slik bygges markedet opp for de norske sardinene og veksten starter.
Produktet kommer i rett tid. Stavanger er i dyp krise etter at byens gamle handelshus har gått over ende. Hus er billige og det trengs ingen maskiner for å starte hermetikkfabrikk. De neste årene startes flere fabrikker, inkludert den litt spesielle Claus Andersens Enke. Den blir drevet av Anna Andersen. Hun kaller fabrikken opp etter sin avdøde ektemann fordi hun er redd det kan bli reaksjoner på å kalle opp fabrikken i sitt eget navn.
Grunnlaget er lagt og snart kommer den eksplosive veksten.
Hagtor Thorsen drev fra 1858 med nedleggelse av ansjos. Han prøvde seg i 1866 med "Røget Brisling i Kraft" og han burde derfor få utmerkelsen og ikke Kaptein Mejlænder som kom nesten 20 år senere. Problemet til Hagtor Thorsen var at han ikke fikk omsetning på produktet sitt og det forsvant dermed inn i historiens glemmebok.
Den offisielle historien er at Kaptein Mejlænder tidlig i 1880 årene blir invitert til handelsmann Gabrielsen sine sjøhus i Sandviken. Der sjøhuset lå, reises i dag Stavangers nye konserthus. Det kan nevnes at arkitetutkastet som vant het: "I boks." Et særdeles treffende navn på riktig sted. I sjøhusene hadde Gabrielsen innredet røykeri og røykte "Kieler-sprotten," etter tysk modell. Kaptein Mejlænder kommer bort og smaker på produktet og liker det. Gabrielsen og Mejlænder blir enige om et sammarbeid. Kaptein Mejlænder vil forsøke å legge fisken i olje etter modell av franske sardiner. Han liker produktet og bestemmer seg for å kalle produktet "Røgede Norske Sardiner," for på den måten å utnytte det franske merkenavnet. Sardiner var et luksusprodukt som få hadde råd til. Det er i markedsføringen av produktet Mejlænder blir den store pioneren.
Som gammel sjøkaptein har Mejlænder kontakter over hele verden og utnytter disse i markedsføringen. Hver gang han sender ut sin korrespondanse legger han ved etpar esker Sardiner og får bestillinger fra hele verden. Slik bygges markedet opp for de norske sardinene og veksten starter.
Produktet kommer i rett tid. Stavanger er i dyp krise etter at byens gamle handelshus har gått over ende. Hus er billige og det trengs ingen maskiner for å starte hermetikkfabrikk. De neste årene startes flere fabrikker, inkludert den litt spesielle Claus Andersens Enke. Den blir drevet av Anna Andersen. Hun kaller fabrikken opp etter sin avdøde ektemann fordi hun er redd det kan bli reaksjoner på å kalle opp fabrikken i sitt eget navn.
Grunnlaget er lagt og snart kommer den eksplosive veksten.
lørdag 12. juni 2010
Hermetikk
De siste 3 årene har jeg jobbet ved Norsk Hermetikkmuseum i Stavanger. Jeg synes derfor at det er naturlig å skrive litt om denne industrien som totalt dominerte i Stavanger første halvdel av 1900-tallet.
Hermetikkindustrien begynner med franskmannen Nicolas Appert som oppfant en metode for å lagre mat. Han vant en konkurranse utlyst av Napoleon som skulle sikre de franske troppene god mat på slagmarken. Hans metode gikk ut på at man lagret mat på glass og kokte glasset for å øke holdbarheten. Senere oppfant hans sønn Raymond C. Appert opp autoklaven, en trykkoker som steriliserer hermetikken.
Den første hermetikkfabrikken i Norge ble startet av Chr. August Thorne i Drammen i 1841. Han hermetiserte det meste av matvarer, fisk, kjøtt, grønnsaker og bær. Det viktigste produktet var suppe med oksekjøtt. Disse var populære på seilskuter i en tid da man brukte ca. 140 døgn fra Norge til Australia. Leser man beretninger fra seilskutetiden er det lett å forstå at produktet ble populært. I tillegg til seilskutene kjøpte hæren store mengder med oksesuppe av Thorne og fra landets 2. hermetikkfabrikk i Mandal.
Den første fabrikken som starter i Stavanger var Stavanger Preserving CO. De åpner fabrikk der Straen senteret ligger i dag i 1873. Deres forretningside var å forsyne Stavanger sine seilskuter med god mat på sine reiser.
Bak foretaket sto flere av byens ledende menn som Lars Berentsen og kjøpmann Groom. Som daglig leder ansatte de Kaptein Mejlænder. Han var en tidligere sjøkaptein som visste hvor viktig det var med god mat på lange turer og han var kreativ og hadde kontakter over hele verden.
Mer om hvordan han revolusjonerte industrien kommer i neste blogg.
Hermetikkindustrien begynner med franskmannen Nicolas Appert som oppfant en metode for å lagre mat. Han vant en konkurranse utlyst av Napoleon som skulle sikre de franske troppene god mat på slagmarken. Hans metode gikk ut på at man lagret mat på glass og kokte glasset for å øke holdbarheten. Senere oppfant hans sønn Raymond C. Appert opp autoklaven, en trykkoker som steriliserer hermetikken.
Den første hermetikkfabrikken i Norge ble startet av Chr. August Thorne i Drammen i 1841. Han hermetiserte det meste av matvarer, fisk, kjøtt, grønnsaker og bær. Det viktigste produktet var suppe med oksekjøtt. Disse var populære på seilskuter i en tid da man brukte ca. 140 døgn fra Norge til Australia. Leser man beretninger fra seilskutetiden er det lett å forstå at produktet ble populært. I tillegg til seilskutene kjøpte hæren store mengder med oksesuppe av Thorne og fra landets 2. hermetikkfabrikk i Mandal.
Den første fabrikken som starter i Stavanger var Stavanger Preserving CO. De åpner fabrikk der Straen senteret ligger i dag i 1873. Deres forretningside var å forsyne Stavanger sine seilskuter med god mat på sine reiser.
Bak foretaket sto flere av byens ledende menn som Lars Berentsen og kjøpmann Groom. Som daglig leder ansatte de Kaptein Mejlænder. Han var en tidligere sjøkaptein som visste hvor viktig det var med god mat på lange turer og han var kreativ og hadde kontakter over hele verden.
Mer om hvordan han revolusjonerte industrien kommer i neste blogg.
torsdag 10. juni 2010
Faces
Mens jeg venter på VM bruker jeg mye tid på musikk. I det siste har jeg oppdaget The faces. The Faces ble opprettet på restene av The Small Faces i 1969 og besto av:
Ian McLagan på keyboard
Kenny Jones på trommer
Ronnie Lane på vokal og bass
Ron Wood på gitar
og ikke minst en ung og kul Rod Stewart på vokal.
Navnet Faces spiller på Mod kulturen i England hvor den med tøffest scooter og dyrest dress var The Face, eller lederen.
Karrieren til Faces ble forholdsvis kort og de ga ut 5 album fra 69 til 74 inkludert et live opptak. Det var et band som manglet den store hit låten, men de var dyktige musikere og fargerike personligheter og har inspirert senere musikere og samtidige band.
Det kan nevnes at etter bandet ble oppløst erstattet Kenny Jones Keith Moon som trommis i The Who, Rod Stewart har en lang og suksessfull solokarriere, det hadde også Ronnie Lane og Ron Wood har de siste 35 år spilt gitar i Rolling Stones.
En tragisk historie om Ronnie Lane er at han hadde dårlig økonomi i tiden etter the Faces. Han eide 6 bånd som han kunne spille inn album på og hadde ikke råd til å kjøpe nye. Det førte til at han slettet båndene etter hvert album han spilte inn, det finnes derfor ikke mastertaper av hans arbeider og albumene kan ikke bli gitt ut på nytt. Han forblir derfor en godt bevart hemmelighet for musikelskere. Det er absolutt verdt å sjekke opp hans arbeider.
For de som vil undersøke Faces ligger det endel klipp på YouTube, jeg anbefaler Maybe I´m mazed og Ooh lala. Ooh lala finnes også i en fantastisk versjon med Ron Wood i 2004. Her stiller Wood god og full på Fender sitt 50 årsjubileum med en Gibson gitar. Stemmen er noe rå og spruket, men det er herlig lytting alikevel.
Det ryktes om comeback fra Faces på utvalgte festivaler i England i sommer. Men det blir uten Ronnie Lane, som døde av MS i 1997 og det er ikke sikkert at Rod Stewart har tid, men det blir nok gode show.
Ian McLagan på keyboard
Kenny Jones på trommer
Ronnie Lane på vokal og bass
Ron Wood på gitar
og ikke minst en ung og kul Rod Stewart på vokal.
Navnet Faces spiller på Mod kulturen i England hvor den med tøffest scooter og dyrest dress var The Face, eller lederen.
Karrieren til Faces ble forholdsvis kort og de ga ut 5 album fra 69 til 74 inkludert et live opptak. Det var et band som manglet den store hit låten, men de var dyktige musikere og fargerike personligheter og har inspirert senere musikere og samtidige band.
Det kan nevnes at etter bandet ble oppløst erstattet Kenny Jones Keith Moon som trommis i The Who, Rod Stewart har en lang og suksessfull solokarriere, det hadde også Ronnie Lane og Ron Wood har de siste 35 år spilt gitar i Rolling Stones.
En tragisk historie om Ronnie Lane er at han hadde dårlig økonomi i tiden etter the Faces. Han eide 6 bånd som han kunne spille inn album på og hadde ikke råd til å kjøpe nye. Det førte til at han slettet båndene etter hvert album han spilte inn, det finnes derfor ikke mastertaper av hans arbeider og albumene kan ikke bli gitt ut på nytt. Han forblir derfor en godt bevart hemmelighet for musikelskere. Det er absolutt verdt å sjekke opp hans arbeider.
For de som vil undersøke Faces ligger det endel klipp på YouTube, jeg anbefaler Maybe I´m mazed og Ooh lala. Ooh lala finnes også i en fantastisk versjon med Ron Wood i 2004. Her stiller Wood god og full på Fender sitt 50 årsjubileum med en Gibson gitar. Stemmen er noe rå og spruket, men det er herlig lytting alikevel.
Det ryktes om comeback fra Faces på utvalgte festivaler i England i sommer. Men det blir uten Ronnie Lane, som døde av MS i 1997 og det er ikke sikkert at Rod Stewart har tid, men det blir nok gode show.
onsdag 9. juni 2010
Klosterlivets Gleder
I dag skal jeg gå i kloster. De siste 4 årene har jeg vært munk på deltid. Det er ganske imponerende av en ateist.
Dette kommer av at jeg en gang i blant jobber på Utstein Kloster, Norges eneste bevarte middelalderkloster.
Det er noe spesielt med å dra ut til klosteret. Det ligger for seg selv ut mot havet omgitt av vann og grønne marker. Når man går rundt kan man nesten kjenne historien rundt seg. Ifølge Snorre hadde Harald Hårfagre en av sine kongsgårder her, skalden Torbjørn Hornsklove hevder at Kong Harald dro ut hit etter slaget i Hafrsfjord.
Mye tyder på at Kong Magnus Lagabøte begynte på de bygningene som står der ute i dag. Senere sies det at han ga bort kongsgården med eiendommer til Augustiner munkene. Dette var en spesiell orden. Augustinerene var høyt utdannet før de gikk inn i klosteret, var velstående og hadde store kunnskaper om medisin osv.
Etter reformasjonen ble bygningene brukt som gårdsbygninger. Den viktigste av gårdsherrene var muligens opplysningstidens Christoffer Garman. Han var full av initiativ og drev med mye, men sauen og ull var det so stod ham nærmest. Han var populær blant bønder i distriktet og det hevdes at det var Christoffer som hindret Strilopprøret i å spre seg til Rogaland.
I 1965 åpnet klosteret dørene for publikum, etter en lang og omfattende restaurering. Museet er godt besøkt og man kan oppleve både middelalderens ro og herregård fra 1750 tallet.
For besøk, sjekk: www.utstein-kloster.no
Dette kommer av at jeg en gang i blant jobber på Utstein Kloster, Norges eneste bevarte middelalderkloster.
Det er noe spesielt med å dra ut til klosteret. Det ligger for seg selv ut mot havet omgitt av vann og grønne marker. Når man går rundt kan man nesten kjenne historien rundt seg. Ifølge Snorre hadde Harald Hårfagre en av sine kongsgårder her, skalden Torbjørn Hornsklove hevder at Kong Harald dro ut hit etter slaget i Hafrsfjord.
Mye tyder på at Kong Magnus Lagabøte begynte på de bygningene som står der ute i dag. Senere sies det at han ga bort kongsgården med eiendommer til Augustiner munkene. Dette var en spesiell orden. Augustinerene var høyt utdannet før de gikk inn i klosteret, var velstående og hadde store kunnskaper om medisin osv.
Etter reformasjonen ble bygningene brukt som gårdsbygninger. Den viktigste av gårdsherrene var muligens opplysningstidens Christoffer Garman. Han var full av initiativ og drev med mye, men sauen og ull var det so stod ham nærmest. Han var populær blant bønder i distriktet og det hevdes at det var Christoffer som hindret Strilopprøret i å spre seg til Rogaland.
I 1965 åpnet klosteret dørene for publikum, etter en lang og omfattende restaurering. Museet er godt besøkt og man kan oppleve både middelalderens ro og herregård fra 1750 tallet.
For besøk, sjekk: www.utstein-kloster.no
tirsdag 8. juni 2010
En gang må være den første
En blogg for en som ikke har mye å si kan bli festlig.
Her kommer sikkert mye rart med tiden, men dette er første innlegg, så jeg begynner rolig.
Dagene nå brukes til nedtelling til VM. Jeg gleder meg sykt. Det jeg har sett av stemningsrapporter fra Sør-Afrika virker helt fantastisk. For første gang skal verdens beste fotballspillere konkurrere på afrikans jord. Inntrykket mitt er at hele kontinentet er klar for å vise verden noe. Jeg gleder meg til sinnsyk stemning på tribunene, FK Fotball sine daglige oppdateringer og ikke minst fantastisk fotball.
Jeg kommer ikke med forhåndstips, men som anglofil håper jeg selvfølgelig på England, men håper også at et lag fra Afrika kan overraske stort. Jeg er av dem som husker Roger Milla og Kamerun sin vanvittige fotballglede fra Italia og håper at et nytt afrikansk lag kan vise det samme i år og få hele kontinentet og verden bak seg.
Jeg sier som Pondus: "Balleluja"
Her kommer sikkert mye rart med tiden, men dette er første innlegg, så jeg begynner rolig.
Dagene nå brukes til nedtelling til VM. Jeg gleder meg sykt. Det jeg har sett av stemningsrapporter fra Sør-Afrika virker helt fantastisk. For første gang skal verdens beste fotballspillere konkurrere på afrikans jord. Inntrykket mitt er at hele kontinentet er klar for å vise verden noe. Jeg gleder meg til sinnsyk stemning på tribunene, FK Fotball sine daglige oppdateringer og ikke minst fantastisk fotball.
Jeg kommer ikke med forhåndstips, men som anglofil håper jeg selvfølgelig på England, men håper også at et lag fra Afrika kan overraske stort. Jeg er av dem som husker Roger Milla og Kamerun sin vanvittige fotballglede fra Italia og håper at et nytt afrikansk lag kan vise det samme i år og få hele kontinentet og verden bak seg.
Jeg sier som Pondus: "Balleluja"
Abonner på:
Innlegg (Atom)
