Store Skippergate

Denne bloggen er egentlig en forberedelse til ett foredrag om Store Skippergate.

Store Skippergate ble en del av Stavanger by fra 1.1 1849. Navnet ble formelt satt i 1861, bakgrunnen for navnet var: "Dens vesentligste del skal være bebodd av skippere."

Grunnen til at Store Skippergate ble en del av byen er den store byveksten som fulgte med det rike sildefisket som fant sted tidlig på 1800 tallet. Fiskeriene førte til at Stavanger vokste fra 2466 innbyggere i 1801 til 6600 innbyggere i 1845. Veksten skjedde ikke bare i selve byen, men også i områdene rundt byen,kalt forstedene.

Forstaden lå under gården Hetland og i 1801 var det 14 husmannsplasser under gården. Ett stort problem her oppe var kriminalitet. Politi og vekter i Stavanger hadde ikke myndighet utenfor byens grenser og stiftsmannen som styrte polititet andre steder i fylket satt i Eigersund. Hvor alvorlig dette var tidlig på 1800 tallet er ikke lett å si, men en klage til stiftsmannen i 1812 tyder på at det ikke var veldig alvorlig: " Idelige tyverier som begaaes af byens innvånere." Byens innbyggere stjal rett og slett torv i torvmyrene.

Forstedene vokste i takt med byen og i 1845 var det 2200 innbyggere her oppe, det var 5 handelsmenn, 204 håndverkere, 159 daglønnere, 149 sjøfolk, 4 husmenn, 2 føderådsmenn og 9 fiskere. Dette tyder på en ganske urban befolkning. På denne tiden var kriminaliteten blitt mer alvorlig. For å selge sine varer i byen måtte bønder betale skatt til byen,men dette slapp man om man kom fra forstaden. Derfor la flere bønder veien om Nytorget, her satte de fra seg hesten og gikk ned til byen og solgte sine varer uten å betale byskatt. Det at det nærmest var lovløse tilstander her oppe førte også til at det vokste frem drikkebuler osv. her oppe.

Byen fortsatte å vokse og debatt om byutvidelse var vanlig, byen trengte spesielt flere sjøtomter til å bygge opp nye sjøhus hvor man kunne salte mer sild. Sentrale myndigheter foreslår en ny bygrense, men Stavanger by vil ikke ta over forstaden og dermed politiansvaret i området, men byutvidelsen blir tvunget gjennom og fra 1/1-1849 blir byens grenser utvidet kraftig. Man setter en strek i Spilderhaugviken og inn mot byen, via Kongsteinen. Alt ned mot sjøen blir lagt under byen.

I området her blir gatene regulerte, den første reguleringen av gatenettet i Stavenger by. Gatene får stort sett navn etter den yrkesgruppen det bor flest av i gaten, derfor får man navn som Skippergaten, bøkkersmauget og høkkersmauget.

En seilskuteskipper på denne tiden kunne bare sammenlignes med Gud. På seilskutene var skipperen, lovgivende, utøvende og dømmende makt, å si nei til en skipper var mytteri. Skipperen var også ansvarlig overfor rederen og burde ha overskudd i bøkene etter en tur på 2-4 år ute i verden.Sjøfolkene satte sitt preg på byen og gikk ofte i fargerike klær og hadde ett eget ganglag.

Tiden med sild og seilskuter tog slutt i overgangen mellom 1870og 1880 årene. Byens store handelshus gikk konkurs og byen lå i ruiner. Ut av asken kom en ny industri, hermetikkindustrien. I 1915 eksporterte byens 38 hermetikkfabrikker 350000000 esker sardiner over hele verden. Industrien vokste og den veksten skjedde på Storhaug, denne bydelen var for hermetikken det Forus er for oljen i dag.

Livet som hermetikkarbeider var ikke lett og det var stort skille på menn og damer. Menn var stort sett ansatt hele året og drev mest med maskiner, damene jobbet i sesongen fra mai/juni til oktober/november og arbeidet på akkord. Arbeidsreglementet for en fabrikk i 1913 slår fast at enhver arbeider over 18 år må jobbe overtid til klokken 23,om fabrikken krever det.

Hermetikkfabrikk var det også i Store Skippergate, fra 1915 til 1944 var det tre forskjellige fabrikker i Store Skippergate 4, West Norway Canning, Saturn Canning og Hviding Canning. Her var det 10 røykeovner og opptil 70 personer i arbeid. West Norway Canning ser ut til å ha hatt sitt marked i Tyskland. Fabrikkene her er ganske typiske for bransjen, opprettet under høykonjukuren i forbindelse med 1.verdenskrig. I 1920 og 30 årene går det dårlig og det er flere eierskifter, men produksjonen blir lagt ned i 1930 årene og kvotene til fabrikken blir videresolgt.

Etter 2.verdenskrig er det lite aktivitet i gaten, i likhet med store deler av byen, hermetikkindustrien var på retur og byen var på jakt etter noe nytt.

Store Skippergate 4 er en bygning som skiller seg ut i gaten. i 1867 flyttet kvekerne sin skole inn hit. Kvekerene var med i en stor internasjonal organisasjon og ble i stor grad styrt fra England. Dette var en internatskole med cirka 200 elever. Elevene kom fra alle de forskjellige trossamfunnene i Stavanger og var kjent som en veldig god skole.