Snart kommer den etterlengtede selvbiografien til et av rockens store ikoner, Keith Richards. Noen teasere er allerede lekket ut, som at ekskona til Keith mente Mick Jagger var dårlig utstyrt. Hun var forøvrig sammen med Stonesgrunnlegger Brian Jones en periode før hun endte opp med Keith. En gang imellom der spilte hun inn noen pikante filmscener med Mick, slik sett har hun nok mer intim kjennskap til Stones enn de fleste.
En annen er at når Johnny Depp forberedte seg til rollen som Jack Sparrow fikk han lov til å være hjemme hos Keith, for å studere oppførselen til en ruset mann. Keith visste ikke hvem han var og trodde han var dealeren til sønnen og lot ham derfor være.
Jeg gleder meg enormt til å lese Keith sin egen story. Han har vært med siden rocken var ny og har laget noen av rockens mest legendariske låter. Han har selv sagt at det var enkelte perioder han ikke husker noe av, men at han har fått god hjelp av venner til å rekonstruere noen tapte år.
Å få Keith sine egne kommetarer til ting som, grunnleggelsen av Stones,Brian Jones sitt dødsfall, Altmount, Exile on main street, den blinde jenta som fulgte Stones på 1977 turneen i USA som han tok seg av, bruddet med Mick, solokarrieren, dopavvenningen, gjenforeningen av Stones og ikke minst om det legendariske fallet fra palmetreet for noen år siden, kan virkelig bli fantastisk.
Keith har også endel gode replikker, som: "Jeg har aldri hatt problemer med dop, bare med politiet." En annen gang Stones var i studio fortelles det at Slash kom innom og ville jamme,var Keith sitt svar var:" Look kid. I like you, but you are not getting anywhere near my fucking amps." En annen gang kom Duran Duran innom og spurte hva Stones gjorde i rommet sammen, svarte Keith:"It´s called playing music man and it´s the only way we record you snotty little turd."
Keih har også uttalt at han ikke tar dop lenger, kvaliteten er ikke lenger god nok. Han uttalte faktisk at han hadde kuttet ut alt usunt, med en vodka i den ene hånden og en røyk i den andre.
Som en personlig melding til alle kjente, ikke planlegg noe med meg den 29. og muligens den 30. oktober, for da fordyper jeg meg i historien om en av rockens største personligheter.
torsdag 21. oktober 2010
mandag 18. oktober 2010
Rudyard Kipling
Rudyard Kipling ble kalt den store imperieforfatteren. Han var født i Bombay, men 5 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i England. Dette var en traumatisk opplevelse for lille Kipling og det kom til å prege ham hele livet. Som ungdom flyttet han tilbake til India og byen Lahore og begynte å jobbe som journalist i en avis der. Han bemerket seg med å skrive dikt på denne tiden.
Kipling behersket dikt, noveller, romaner og barnebøker. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1907. Mest kjent er boken "Jungelboken" som siden den kom ut i 1894 har preget barns oppvekst over hele verden.
Mer ukjent er det at Kipling også skrev shanties. Shanties var rytmiske sanger som ofte ble brukt av sjøfolk for å holde rytmen i arbeid med gangspill og seil for at arbeidet skulle gå fortest mulig. I de fleste havnebyer kunne man høre sjøfolk som sang sine rytmiske sanger. Ofte ble det konkurranse mellom skutene om å ha de beste sangene.
Grunnen til at jeg skriver om Kipling sine shanties er ganske enkel, shantien "Torkild´s song:"
THERE'S no wind along these seas,
Out oars for Stavanger!
Forward all for Stavanger!
So we must wake the white-ash breeze,
Let fall for Stavanger!
A long pull for Stavanger!
Oh, hear the benches creak and strain!
(A long pull for Stavanger!)
She thinks she smells the Northland rain!
(A long pull for Stavanger!)
She thinks she smells the Northland snow,
And she's as glad as we to go,
She thinks she smells the Northland rime,
And the dear dark nights of winter-time.
She wants to be at her own home pier,
To shift her sails and standing gear.
She wants to be in her winter-shed,
To strip herself and go to bed,
Her very bolts are sick for shore,
And we-we want it ten times more!
So all you Gods that love brave men,
Send us a three-reef gale again!
Send us a gale, and watch us come,
With close-cropped canvas slashing home!
But - there's no wind on all these seas,
A long pull for Stavanger!
So we must wake the white-ash breeze,
A long pull for Stavanger!
En av verdens mest kjente forfattere har skrevet om Stavanger. Grunnen til han har gjort dette vet jeg ikke, men Stavanger var en stor seilskuteby med skuter på alle hav. Kipling har sansynligvis sett navnet og muligens hørt et mannskap fra byen synge og blitt inspirert.
Ser man på teksten går det ann å se at han også har visst litt om Stavanger eller Norge, med linjer som:" she thinks she smells the northland snow" og "She thinks she smells the northland rime."
Jeg har ikke funnet ut mye om Kipling sin tilknyttning til Stavanger, men det er artig at den store imperieforfatter skrev om byen for over 100 år siden.
Kipling behersket dikt, noveller, romaner og barnebøker. Han fikk nobelprisen i litteratur i 1907. Mest kjent er boken "Jungelboken" som siden den kom ut i 1894 har preget barns oppvekst over hele verden.
Mer ukjent er det at Kipling også skrev shanties. Shanties var rytmiske sanger som ofte ble brukt av sjøfolk for å holde rytmen i arbeid med gangspill og seil for at arbeidet skulle gå fortest mulig. I de fleste havnebyer kunne man høre sjøfolk som sang sine rytmiske sanger. Ofte ble det konkurranse mellom skutene om å ha de beste sangene.
Grunnen til at jeg skriver om Kipling sine shanties er ganske enkel, shantien "Torkild´s song:"
THERE'S no wind along these seas,
Out oars for Stavanger!
Forward all for Stavanger!
So we must wake the white-ash breeze,
Let fall for Stavanger!
A long pull for Stavanger!
Oh, hear the benches creak and strain!
(A long pull for Stavanger!)
She thinks she smells the Northland rain!
(A long pull for Stavanger!)
She thinks she smells the Northland snow,
And she's as glad as we to go,
She thinks she smells the Northland rime,
And the dear dark nights of winter-time.
She wants to be at her own home pier,
To shift her sails and standing gear.
She wants to be in her winter-shed,
To strip herself and go to bed,
Her very bolts are sick for shore,
And we-we want it ten times more!
So all you Gods that love brave men,
Send us a three-reef gale again!
Send us a gale, and watch us come,
With close-cropped canvas slashing home!
But - there's no wind on all these seas,
A long pull for Stavanger!
So we must wake the white-ash breeze,
A long pull for Stavanger!
En av verdens mest kjente forfattere har skrevet om Stavanger. Grunnen til han har gjort dette vet jeg ikke, men Stavanger var en stor seilskuteby med skuter på alle hav. Kipling har sansynligvis sett navnet og muligens hørt et mannskap fra byen synge og blitt inspirert.
Ser man på teksten går det ann å se at han også har visst litt om Stavanger eller Norge, med linjer som:" she thinks she smells the northland snow" og "She thinks she smells the northland rime."
Jeg har ikke funnet ut mye om Kipling sin tilknyttning til Stavanger, men det er artig at den store imperieforfatter skrev om byen for over 100 år siden.
tirsdag 12. oktober 2010
Cornelius Cruys
Hvis du er i Østervåg og går mellom byggene hvor Sandnes sparebank og The Body Shop holder til vil du se en statue av en staselig kar med gammeldagse klær, hans navn er Niels Olufsen Cruys.
Han ble født 14. juni 1655 i Stavanger og var sønn av Skredder Oluf Gudfastesen og Apelone Nielsdatter Koch. Faren til Niels døde når han var 13 år og Niels dro som 14 åring til sjøss og gjorde tjeneste i den nederlandske handelsflåten. På denne tiden var det mye handel melom Norge og Nederland, noe som førte til at flere nordmenn slo seg ned i Nederland og at cirka 10 prosent av sjøfolkene i den nederlandske flåten var norske.
Niels var arbeidssom og flittig og allerede i 1680 var han avansert til kaptein. Niels drev med mye forskjellig, blant annet heving av vrakgods utenfor Nederland og Ostindia, han drev kapervirksomhet, eller sjørøveri som det kalles i dag, og ble satt i arrest i Frankrike, men ble løslatt siden han var norsk statsborger. Ifølge egne opplysninger hadde han arbeidet for 9 republikker og kongehus. I 1697 gjør han et stort karrieresprang, han blir viseadmiral i den russiske marinen. På denne tiden fantes det knapt en russisk marine, men planen var at den skulle bygges opp og gjøre Russland til en maritim stormakt.
Niels sin første oppgave var å bygge opp marinen i Svartehavet og mot Middelhavet. Her kom hans allsidige bakgrunn til nytte og han laget detaljerte kart over elven Don og Asovhavet. Videre bygde han opp Taganrog som marinehavn og var borgermester i byen en stund. Våren 1702 ble Niels sendt til Arkangelsk for å forberede byen på svenske angrep i den store nordiske krig. Samme høst blir han sendt til Amsterdam for å rekruttere nederlandske marinefolk til den russiske flåten. Her rekrutterer han blant annet Vitus Bering og den senere russike utenriksminister Heinrich Ostermann.
Når Tsaren skulle bygge sin nye hovedstad St. Petersburg fikk Niels stor innflytelse på arbeidet. Han kjente arkitekten Domenico Trezzini og påvirket arkitekturen i den nye byen. Det var også Niels fra Stavanger som sto for befestningen av øya Kotlin, som var viktig i forsvaret av Petersburg.
Det sies om Niels at han var en av Peter den stores nærmeste støttespillere og at han var kjent for sin rederlighet og for å være en av få rundt Tsaren som ikke var korrupt. Når Tsaren giftet seg med sin Katarina i 1712 var Niels Tsaren sin forlover.
Året etter bryllupet ble Niels beskylt for å ødelegge russiske orlogsskip og dømt til døden. Han ble benådet og kom snart tilbake i det russiske admiralitetet.
Etter avslutningen av den store nordiske krig i 1721 fikk Niels full admiraltittel og tilnavnet "flåtens bestefar." Han nøt stor tillit. Av 175 ansatte i admiralitetet var det bare 2 utlendinger og av de 750 utlendingene Peter den store vervet var det bare Niels som hadde varig toppstilling i den russiske administrasjonen.
Niels følte seg alltid som nordmann og han ble på slutten av sitt liv beskylt for å gi opplysninger om det russiske forsvaret til Danmark-Norge. Han fikk avskjed fra den russiske marine i mai 1727 og døde 17.juni samme år. Han var da adlet og hadde store eiendommer i Russland.
Han klarte i sitt liv å bygge opp marinen i et land uten maritime tradisjoner på omtrent 15 år. Han var også en av de mest betrodde medarbeiderene til en av historiens mektigste eneherskere og han etterlot seg cirka 12000 dokumenter av forskjellige slag.
Han ble hedret med en statue i hjembyen i november 2000, nesten 300 år etter sin død. Neste gang du går forbi statuen så stopp og tenk litt på St. Petersburg, Peter den store og den russiske marie og ikke minst på skreddersønnen fra Stavanger som var med på å bygge opp alt.
Han ble født 14. juni 1655 i Stavanger og var sønn av Skredder Oluf Gudfastesen og Apelone Nielsdatter Koch. Faren til Niels døde når han var 13 år og Niels dro som 14 åring til sjøss og gjorde tjeneste i den nederlandske handelsflåten. På denne tiden var det mye handel melom Norge og Nederland, noe som førte til at flere nordmenn slo seg ned i Nederland og at cirka 10 prosent av sjøfolkene i den nederlandske flåten var norske.
Niels var arbeidssom og flittig og allerede i 1680 var han avansert til kaptein. Niels drev med mye forskjellig, blant annet heving av vrakgods utenfor Nederland og Ostindia, han drev kapervirksomhet, eller sjørøveri som det kalles i dag, og ble satt i arrest i Frankrike, men ble løslatt siden han var norsk statsborger. Ifølge egne opplysninger hadde han arbeidet for 9 republikker og kongehus. I 1697 gjør han et stort karrieresprang, han blir viseadmiral i den russiske marinen. På denne tiden fantes det knapt en russisk marine, men planen var at den skulle bygges opp og gjøre Russland til en maritim stormakt.
Niels sin første oppgave var å bygge opp marinen i Svartehavet og mot Middelhavet. Her kom hans allsidige bakgrunn til nytte og han laget detaljerte kart over elven Don og Asovhavet. Videre bygde han opp Taganrog som marinehavn og var borgermester i byen en stund. Våren 1702 ble Niels sendt til Arkangelsk for å forberede byen på svenske angrep i den store nordiske krig. Samme høst blir han sendt til Amsterdam for å rekruttere nederlandske marinefolk til den russiske flåten. Her rekrutterer han blant annet Vitus Bering og den senere russike utenriksminister Heinrich Ostermann.
Når Tsaren skulle bygge sin nye hovedstad St. Petersburg fikk Niels stor innflytelse på arbeidet. Han kjente arkitekten Domenico Trezzini og påvirket arkitekturen i den nye byen. Det var også Niels fra Stavanger som sto for befestningen av øya Kotlin, som var viktig i forsvaret av Petersburg.
Det sies om Niels at han var en av Peter den stores nærmeste støttespillere og at han var kjent for sin rederlighet og for å være en av få rundt Tsaren som ikke var korrupt. Når Tsaren giftet seg med sin Katarina i 1712 var Niels Tsaren sin forlover.
Året etter bryllupet ble Niels beskylt for å ødelegge russiske orlogsskip og dømt til døden. Han ble benådet og kom snart tilbake i det russiske admiralitetet.
Etter avslutningen av den store nordiske krig i 1721 fikk Niels full admiraltittel og tilnavnet "flåtens bestefar." Han nøt stor tillit. Av 175 ansatte i admiralitetet var det bare 2 utlendinger og av de 750 utlendingene Peter den store vervet var det bare Niels som hadde varig toppstilling i den russiske administrasjonen.
Niels følte seg alltid som nordmann og han ble på slutten av sitt liv beskylt for å gi opplysninger om det russiske forsvaret til Danmark-Norge. Han fikk avskjed fra den russiske marine i mai 1727 og døde 17.juni samme år. Han var da adlet og hadde store eiendommer i Russland.
Han klarte i sitt liv å bygge opp marinen i et land uten maritime tradisjoner på omtrent 15 år. Han var også en av de mest betrodde medarbeiderene til en av historiens mektigste eneherskere og han etterlot seg cirka 12000 dokumenter av forskjellige slag.
Han ble hedret med en statue i hjembyen i november 2000, nesten 300 år etter sin død. Neste gang du går forbi statuen så stopp og tenk litt på St. Petersburg, Peter den store og den russiske marie og ikke minst på skreddersønnen fra Stavanger som var med på å bygge opp alt.
søndag 10. oktober 2010
Tagholdtmannen
Når man jobber på museum oppdager man stadig noe nytt. På Stavanger bymuseum er det en utstilling som heter "skeive dyr og smilende skjeletter" i kjelleren. Historien bak navnet er ganske grei, de fleste skjelettene er omtrent like gamle som museet og begynner å bære preg av det. De har etterhvert blitt skeive og noen på en slik måte at det ser ut som de smiler.
Noe av det første man ser når mann går ned trappen til utstillingen er et skjelett av "Homo Sapiens" i et glassmonter. Dette er et ekte menneskeskjelett og navnet på personen er Even Olsen Tagholdt og han står bak et av de mest grufulle drapene i Stavanger sin historie.
Han var født på gårgen Tagholdt i Lund i 1807. Denne gården var liten av innmark, men hadde både skog og utmark og ligger nydelig til ved Vigelandsvatnet på cirka 400 meters høyde. De som bodde på gården hadde dårlig rykte og var kjent for å stjele dyr og andre ting, her vokste Even opp.
Som voksen flyttet han til Kristiansand hvor han var soldat og giftet seg med en velstående enke mye eldre enn ham selv. Han ble kastet ut av militæret av disiplinære årsaker, noe som på mange måter viser den videre retningen i livet han skulle leve. Etter å ha blitt kastet ut av militæret fikk han to døtre, hvor den ene døde ung, men den andre vokste opp. Han livnærte seg som dagdriver og løsarbeider. Han hadde havnet i dårlig selskap og jakten på mer brennevin var det viktigste gjøremålet for ham selv og kammeratene sine. En kveld sammen med sine svirebrødre gjør de innbrudd i kramboden i nabohuset for å få mat og brennevin. De blir arrestert dagen etter fordi at de plutselig går på dørene og selger smør og låner ut kaffebøner. Even blir dømt til livsvarig straffarbeid ved slaveriet i Fredrikstad. Fangetransporten foregikk slik at Even selv gikk veien fra Kristiansand til Fredrikstad, den marsjen varte i to uker.
Etter 9 år blir han benådet og slipper ut. Senere flytter han til Broren Lars i Stavanger og leier et loftsværelse på Kalhammaren. Her får han kontakt med datteren sin og de bor sammen en stund. En venninde av datteren er i tjeneste hos Jens Byberg. Han er en aktet borger, driver gård og ble kalt grosserer. Han var 60 år og ungkar. Han var også haugianer og levde i tråd med haugianerene sine strenge regler om et sparsommelig liv. Han var kjent for å ha mye penger liggende hjemme hos seg og var dermed et yndet mål for tyver.
Tjenestejenten Hanna liker seg ikke hos ham fordi det alltid er kaldt og maten er dårlig. Hun nevner dette for Even og de blir enige om å drepe ham og ta pengene. Even har hele livet hatt en drøm om å emigrere til Amerika og vil bruke pengene til en ny start.
Even dreper Jens i fjøset en morgen med en lektehammer som han slår ham i fjeset med og henger ham i en takbjelke for å få det til å se ut som selvmord. Inne i huset finner de pengene, 300 spesidaler, som omtrent tilsvarer 20 årslønner for en dagarbeider som Even. De skiller lag senere samme dag, men er enige om å møtes senere for å dele pengene.
Etter drapet starter en storstillt etterforskning hvor over 200 mennesker blir kalt inn som vitner. Blant dem finner vi foreldrene til Lars Hertervig som var naboer med Jens Byberg. Hertervig har selv laget mange skisser med gården til Jens Byberg som motiv, 4-5 år etter drapet, han har sansynligvis vært preget av hendelsene. Det ender med at Hanna sprekker og at Even blir arrestert på familiegården Tagholdt. De blir begge dømt til døden, men dommene blir senere omgjort til livstid på slaveriet. Even havnet på Akershus festning hvor han var fange til han døde av sykdom 7. oktober 1859, 5 år etter drapet på Jens Byberg.
For å lese hele historien anbefaler jeg boken Tagholdtmannen av Mari Anne Næsheim Hall og Ove Magnus Bore.
Dette er en fin historie å fortelle neste gang dere har barn med for å se på skjeletter på Stavanger bymuseum og de begynner å syns at det er kjedelig.
Noe av det første man ser når mann går ned trappen til utstillingen er et skjelett av "Homo Sapiens" i et glassmonter. Dette er et ekte menneskeskjelett og navnet på personen er Even Olsen Tagholdt og han står bak et av de mest grufulle drapene i Stavanger sin historie.
Han var født på gårgen Tagholdt i Lund i 1807. Denne gården var liten av innmark, men hadde både skog og utmark og ligger nydelig til ved Vigelandsvatnet på cirka 400 meters høyde. De som bodde på gården hadde dårlig rykte og var kjent for å stjele dyr og andre ting, her vokste Even opp.
Som voksen flyttet han til Kristiansand hvor han var soldat og giftet seg med en velstående enke mye eldre enn ham selv. Han ble kastet ut av militæret av disiplinære årsaker, noe som på mange måter viser den videre retningen i livet han skulle leve. Etter å ha blitt kastet ut av militæret fikk han to døtre, hvor den ene døde ung, men den andre vokste opp. Han livnærte seg som dagdriver og løsarbeider. Han hadde havnet i dårlig selskap og jakten på mer brennevin var det viktigste gjøremålet for ham selv og kammeratene sine. En kveld sammen med sine svirebrødre gjør de innbrudd i kramboden i nabohuset for å få mat og brennevin. De blir arrestert dagen etter fordi at de plutselig går på dørene og selger smør og låner ut kaffebøner. Even blir dømt til livsvarig straffarbeid ved slaveriet i Fredrikstad. Fangetransporten foregikk slik at Even selv gikk veien fra Kristiansand til Fredrikstad, den marsjen varte i to uker.
Etter 9 år blir han benådet og slipper ut. Senere flytter han til Broren Lars i Stavanger og leier et loftsværelse på Kalhammaren. Her får han kontakt med datteren sin og de bor sammen en stund. En venninde av datteren er i tjeneste hos Jens Byberg. Han er en aktet borger, driver gård og ble kalt grosserer. Han var 60 år og ungkar. Han var også haugianer og levde i tråd med haugianerene sine strenge regler om et sparsommelig liv. Han var kjent for å ha mye penger liggende hjemme hos seg og var dermed et yndet mål for tyver.
Tjenestejenten Hanna liker seg ikke hos ham fordi det alltid er kaldt og maten er dårlig. Hun nevner dette for Even og de blir enige om å drepe ham og ta pengene. Even har hele livet hatt en drøm om å emigrere til Amerika og vil bruke pengene til en ny start.
Even dreper Jens i fjøset en morgen med en lektehammer som han slår ham i fjeset med og henger ham i en takbjelke for å få det til å se ut som selvmord. Inne i huset finner de pengene, 300 spesidaler, som omtrent tilsvarer 20 årslønner for en dagarbeider som Even. De skiller lag senere samme dag, men er enige om å møtes senere for å dele pengene.
Etter drapet starter en storstillt etterforskning hvor over 200 mennesker blir kalt inn som vitner. Blant dem finner vi foreldrene til Lars Hertervig som var naboer med Jens Byberg. Hertervig har selv laget mange skisser med gården til Jens Byberg som motiv, 4-5 år etter drapet, han har sansynligvis vært preget av hendelsene. Det ender med at Hanna sprekker og at Even blir arrestert på familiegården Tagholdt. De blir begge dømt til døden, men dommene blir senere omgjort til livstid på slaveriet. Even havnet på Akershus festning hvor han var fange til han døde av sykdom 7. oktober 1859, 5 år etter drapet på Jens Byberg.
For å lese hele historien anbefaler jeg boken Tagholdtmannen av Mari Anne Næsheim Hall og Ove Magnus Bore.
Dette er en fin historie å fortelle neste gang dere har barn med for å se på skjeletter på Stavanger bymuseum og de begynner å syns at det er kjedelig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
