Ett hus Del 2

Rettsaken endte med at både ingeborg og Bendix ble dømt til døden for drapet på Ommund. De ble senere benådet av kongen og straffen omgjort til livsvarig straffearbeid.

For Bendix sin del var straffen grei, han gikk ned til kaien og ble transportert til Bergen hvor han begynte straffen på slaveriet. Som skredder var han en nyttig fange. Presten kommenterte også at han var dyster og angret tydelig på ugjerningen og skrev flere anbefalingsbrev om at Bendix burde bli løslatt på grunn av god oppførsel. Senere fikk han flere privilegier, som blant annet å pusse messing, da fikk han gå uten lenker rundt til fine hjem i Bergen å pusse messing. Her traff han også en tjenestejente han likte godt. Etter 15 år ble han i 1861 satt fri og giftet seg med tjenestejenten Marthine Marie og flyttet hjem til Smedgaten 4.

For Ingeborg var ting litt verre. Hun måtte først føde en sønn, før hun kunne starte på straffen. I papirene ble Ommund oppført som far, men dette er lite sannsynlig. Når hun begynte straffen var det broren til Bendix som overtok ansvaret for gutten, noe som muligens kan si noe om farskpet. Den 23. mars 1846 startet Ingebog marsjen til tuktuset i Kristiansand for sin straff. Hun fikk beskjed om at hun skulle møte en annen fange på Sola og at de skulle gå sammen. Slik gikk de fra lensmann til lensmann før de kom til tukthuset i Kristiansand 2. april.

Presten i Kristiansand likte ikke Ingeborg og skrev i sin første rapport at hun var ikke viste anger og at hun var både munter og glad, slik sømmet seg ikke for en morder. En stund senere skrev han derimot at hun nå viste sann anger og var blitt dyster og en flittig kirkegjenger. Snart skrev også han anbefalelsesbrev om at hun måtte løslates. Man mente nok at hun som den som utførte udåden ikke kunne slippes ut før Bendix var ute og hun ble på tukthuset men det ble ofte skrevet nye anbefalingsbrev. Etter nesten 20 år i tukthuset kom den ene dårlige nyheten etter den andre for Ingeborg, først fikk hun høre om Bendix ekteskap, så i 1863 fikk hun vite at hennes eldste sønn var drept av blind vold i Genova, i 1866 døde så det sansynlige elskovsbarnet med Bendix etter å ha falt ned fra en mast i Napoli. Da svartnet det for Ingeborg og hun ble plassert i isolat. Bare tre uker etter disiplinærstraffen skrev man på ny søknad om løslatelse for Ingeborg, noe som tyder på at hun hadde mye sympati hos de ansatte på tukthuset. Men først i 1871 ble hun løslatt.

Fortsettelse følger...