Sir Michael Phillip Jagger

I dag den 26.juli 2010 blir Sir Michael Phillip Jagger 67 år.

Michael ble født inn i en typisk middelklassefamilie i London. Han hadde en vanlig oppvekst og var en flink student. I løpet av ungdomsårene ble han interessert i amerikansk blues. En dag han ventet på toget på den lokale undergrunnsstasjonen hadde han med seg en pose LP er av sine favorittartister. Her kom han i snakk med en gammel kjenning fra barneskolen som viste seg å være en stor bluesentusiast selv, Keith Richards.

De to ble raskt en del av miljøet på bluesklubben The Marque i London, sammen med folk som Brian Jones, Alexis Corner, Charlie Watts. En gang i 1962 svarte de begge på en annonse i et musikkblad satt inn av Brian Jones og Ian Stewart som ville starte et bluesband. De fikk jobben, senere traff de den noe eldre Bill Wyman som ble med på bass. På trommer hadde de med flere, men de visste hvem de ville ha som fast trommis, jazz og reklamemannen Charlie Watts, men han ville ikke slutte i jobben sin for å bli med i det han kallte:" A fucking Rock n Roll band." Han ble til slutt overtalt og The Rolling Stones oppsto. De fikk raskt et rykte som et bra live band i London, men det var vanskelig å få platekontrakt. Et råd bandet fikk hos et plateselskap var: "get rid of that fucking singer with the big lips."

Bandets første LP, kalt The Rolling Stones besto hovedsakelig av blues coverlåter, men den energien bandet viser på platen er unik. På denne tiden var medlemmene alltid blakke. Mick, Keith og Brian Jones delte leilighet og levde av studielånet til Mick. Han var student ved den prestisjefylte London School of Economics, en rolle han hadde frem til 1965.

Stones sin unge manager Andrew Loog Oldham ville at Mick og Keith skulle bli Stones svar på Lennon/McCartney. For å få til dette låste han duoen inne på et hotellrom og sa at de ikke fikk komme ut før de hadde skrevet en sang. Sangen de skrev het As tears go by og er en vakker ballade som nådde nummer 1 på hitlistene med Marianne Faithful, Stones spilte den faktisk inn på italiensk. Mick ble den faste tekstforfatteren, mens Keith lagde melodiene, men det var ikke alltid Mick visste hva han skrev. Om sangen Lady Jane sa han:"I don´t know what the fuck that one is about really."

Stones sin suksess utover 60 og 70 tallet var enorm, de gav ut det ene fantastiske albumet etter det andre, som. Baggars Banquet, Let it Bleed, Sticky Fingers, Exile on main street, emotional rescue, black and blue, It´s only rock and roll osv. Men i 1985 bestemte Mick seg for å gi ut et soloalbum og heller turnere som soloartist fremfor med Stones, da ble det bråk. Keith mente han sviktet og ville ikke snakke med ham, på et bandmøte fikk han regelrett bank av den vanligvis så sindige Charlie Watts. Bandet var ikke sammen på 4 år, men i 1989 var det klart for comeback med tidenes største Rock and Roll band med turneen Steel Wheels.

Til dags dato turnerer Stones enda og det virker som om bandet bare blir bedre og bedre rent musikalsk og med en ernergisk Mick, som virker sprek som en tenåring i front og den sterkeste låtsamlingen inen rocken er det vanskelig å ikke bli revet med på konsert med bandet.

Mick ble adlet for sin innsats for britisk musikki 2003 og kan nå kalle seg Sir. Dette falt ikke i god jord hos bandkollega Keith som mente det hele bare var noe stort tull.

I dag kan altså Sir Michael feire sin 67 årsdag, som er pensjonsalder i Norge, men det er lov å håpe at både han og kollegaene i The Rolling Stones holder det gående i noen år til.

Det er bare å gratulere med dagen.